Innhentet av fortiden

I dag skulle jeg reise fra Tromsø, etter en nesten uvirkelig fin sommerferie. De andre blir en stund til, så jeg skulle fly alene hjem til Ålesund. Teoretisk sett er det enklere å være én reisende enn en hel familie. Og når man har reist strekningen i 15 år, skulle man tro at alt man selv har mulighet til å kontrollere, ville være under kontroll. I særdeleshet når man har skrytt uhemmet av sitt nye liv som bedre organisert. Så feil kan man altså ta.

Det er rundt regnet en times kjøring fra feriestedet vårt til flyplassen, med margin for litt forsinkelser. All tidligere erfaring har lært meg at det er lurt å ha enda en halvtime å gå på, så man får tid til å sjekke at alt som skal med, faktisk befinner seg i bagasjen. Derfor aner jeg ikke hva jeg tenkte på, som planla å kjøre klokken 15 når flyet mitt skulle gå 16.25. Endatil var det i mitt hode så rikelig med tid, at det ikke gjorde det aller minste om klokken ble både kvart over og halv før vi kom oss av gårde. Jeg var fullstendig avslappet da jeg og mannen satte oss i bilen godt over klokken 15. Vi kjørte flere kilometer før jeg sjokkert innså at jeg nå kanskje rakk å være på flyplassen 25 minutter før flyet går! Jeg hadde ikke engang sjekket inn, (fordi jeg uansett måtte få skrevet ut en bagasjelapp på flyplassen) og mobilen min lå i ryggsekken i bagasjerommet.

Fordi jeg var så til de grader velforberedt at jeg ikke så for meg noe scenario der jeg ville trenge mobilen mens vi kjørte. Arg! Hvordan skjedde dette?!

Vel, ingen grunn til å utagere, enten rekker jeg det, eller så rekker jeg det ikke, tenkte jeg, mens jeg kjempet mot trangen til å be mannen kjøre litt fortere. Siste halvdel av turen føltes som om den foregikk i andre gir, og jeg var kvalm av undertrykt stress.

Vi kom til flyplassen klokken 15.59, og jeg håpet at det fortsatt var mulig å sjekke inn på en automat. Det var det naturligvis ikke, og Norwegian sin skranke var ikke bemannet. Fortvilet henvendte jeg meg til et større antall Wideroe – ansatte ved siden av, men de kunne så klart heller ikke hjelpe. Jeg løp opp trappen til sikkerhetskontrollen, mens jeg prøvde å sjekke inn via mobilen så jeg kunne få lastet ned et boardingkort i det minste. Kofferten min er så liten at den går som håndbagasje, men jeg hadde også en ransel på ryggen, ettersom det var meningen å sjekke kofferten inn. Altså ett kolli for mye for de nye, rigide reglene til Norwegian.

Det var for sent å sjekke inn via mobilen også, dermed ingen sjanse til å få noe boardingkort som kunne pipe meg forbi porten til sikkerhetskontrollen. Som for øvrig hadde nokså lang kø.

I desperasjon henvendte jeg meg på mitt mest stakkarslige vis til en mann på vei inn. Jeg ba tynt om jeg værsånill kunne få lov til å gå gjennom porten sammen med ham, for jeg hadde ikke billett. Han så seg omkring som om han trodde han var med på et slags skjult kamera, og før han egentlig var ferdig å si, ja, nei, deeet, eh… hang jeg meg på ham som en flått, og smatt gjennom porten så fort han hadde fått den åpen med billetten sin. Jeg fulgte opp min avsindige oppførsel ved å trenge meg forbi ham, og så krype under samtlige sperringer til jeg kom fremst i køen. Der gav jeg meg til å vinke som en gal til en sikkerhetsvakt langt bak i selve kontrollsonen. Til alt hell kom han mot meg, og jeg forklarte lett hysterisk at jeg ikke hadde fått sjekket inn, og flyet mitt har avgang om noen få minutter. Jeg unnlot å fortelle hvordan jeg hadde kommet meg helt hit uten det mest vesentlige dokumentet.
– Ja, nei, du får vel bare gå gjennom, da, svarte han. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører! Takk alle høyere makter for smidige nordlendinger!

Jeg måtte scanne både koffert og ryggsekk, og jeg visste at de ville måtte gå gjennom alt – jeg hadde pc i ryggsekken, og kofferten min var pakket for innsjekk, ikke håndbagasje. Da jeg kom gjennom metallsøkeren, leste jeg “gate closing” på skjermen i hallen, samtidig som jeg så at begge kolliene mine ganske riktig ble satt til side for gjennomgang. Nok en gang måtte jeg sutre meg til vaktens oppmerksomhet, og tigge ham om lov til å løpe bort til gaten og be dem væær så snill å vente på meg (selv om jeg strengt tatt enda ikke hadde boardingkort!) Ja, spring bort, sa han, så går jeg gjennom bagasjen din i mellomtiden. Er det virkelig mulig at dette likevel kan gå bra, tenkte jeg, mens jeg jogget sik – sak mellom andre reisende på den smekkfulle flyplassen.

Ved gaten var det ingen andre enn verten, som sto der og pakket sammen tingene sine. Jeg slengte meg over skranken mens jeg veivet med mobilen, og det eneste beviset på at jeg hadde betalt for en billett – den avviste innsjekkingen min.
– Jah, nei, æ kan sjekke dæ inn her, æ! Du har en bagasje?
Altså, går det an å ha sånn flaks?
– Ja, men alt ligger borte i sikkerhetskontrollen, jeg måtte bare løpe fra det før du stengte her, hikket jeg, knusktørr i hele munnhulen. – Å ja, men hent det bare, så skal æ skrive ut en bagasjelapp i mellomtia!

Jeg fløy tilbake til sikkerhetskontrollen, der bagasjen min sto ferdig gjennomgått. Det eneste jeg ikke fikk med var solkremen, men det tapet tok jeg med glede! Vel framme ved gaten igjen, sto den siste av mine vennlige (dog smått oppgitte) hjelpere og ventet med bagasjelappen. Han festet den på kofferten, mens han opplyste meg om at han hadde sjekket meg inn hele veien til Ålesund, og når jeg kom på Gardermoen kunne jeg bare laste ned det neste ombordstigningskortet der. Og kofferten skulle han få til Ålesund samtidig. Det siste trodde jeg nesten ikke på, ettersom jeg nærmest kunne se kapteinen ute i flyet tromme på dashen for å komme seg av gårde, men jammen kom den ikke helt til Vigra på samme fly som meg.

Ærlig talt har jeg problemer med å skjønne hvordan tidsregnskapet mitt kunne framstå romslig på noen som helst måte da jeg planla avreisen, antagelig var det min sanne natur som gjorde seg gjeldende der et øyeblikk. Jeg er veldig glad for at slike ting ikke skjer så ofte lenger, for det eneste som er gøy med det er å gjenfortelle disse episodene til andre. Jeg fatter ikke hvordan jeg klarte å ha det sånn “hele tiden” før, men kanskje er det greit å bli minnet på det av og til! 🙂