De som faktisk selger barna sine for klikk

Aftenposten følger opp problematikken rundt barns rett til privatliv i sosiale medier, nå sist med denne artikkelen, og denne. Det er flott at store medier følger opp dette, det er fremdeles altfor mye informasjon tilgjengelig om navngitte barn på nettet. Det er en ting om man som privatperson deler for mye. Hva om man eier en bedrift, som baserer inntekten sin på å skape et publikum til familielivet sitt?

En person med mange følgere på sosiale medier, kan ta betalt for omtale av et produkt eller en tjeneste. Det trenger ikke være en blogg, SnapChat og Instagram er høyst aktuelle kanaler for annonsører. Mange, også her i Norge, har så mange følgere at de kan leve utelukkende av annonseinntektene fra sine sosiale mediekanaler. De er ikke bare privatpersoner og foreldre, de er bedrifter, med organisasjonsnumre og skatteplikt. Jo flere klikk, jo bedre muligheter til å tjene penger på reklame.

Jeg mener at også annonsørene må stå til ansvar for hva slags blogger de samarbeider med. I fjor promoterte f.eks Lindex sin nyfødtkolleksjon via en rekke profilerte foreldrebloggere. Stabburet har gjort det samme med Leverpostei, og nylig hadde Forskerfabrikken en tilsvarende kampanje for sin sommerskole for barn. Bloggforeldrene får penger for å omtale produktet i et betalt innlegg, eller “reklame” som det ville blitt kalt i en avis. Siden reklame har en litt negativ klang, er det om å gjøre å utforme annonsen slik at det ligner mest mulig på et ordinært innlegg. På den måten slipper bloggeren å kjede leserne sine, og annonsøren får mest mulig valuta for pengene. I praksis betyr dette at Leverposteien blir plassert i et innlegg om bloggbarnas matvaner, bloggerens nyfødte blir modell for Lindex sine freshe bodyeri str. 50, og skolebarna i blogglandskapet blir kledd opp i forskeroutfit og poserer for foreldrenes titusentalls daglige følgere.

Mange barn jobber som modeller, og blir eksponert bredt i massemedia. Men barn i tradisjonell reklame er kontekstløse. Vi vet ikke hva de heter, hvor de går på skole, eller hva de liker på brødskiva. Dessuten er de beskyttet av arbeidsmiljøloven. Jeg spurte Arbeidstilsynet hva slags rettigheter barn har når de brukes i annonsesammenheng på foreldrenes blogg. Svaret var som følger:

Hva foreldre vil publisere på nettet av familiemedlemmer vil ikke komme inn under Arbeidstilsynets myndighet så fremt barnet ikke er ansatt som arbeidstaker i foreldrenes næringsvirksomhet.”

Bloggbarna er ikke ansatt i Bloggfamilien AS, men de benyttes likevel til samme type markedsføring som mor eller far tar betalt for – uten lønn i tradisjonell forstand, og uten juridiske rettigheter.

Arbeidstilsynet skriver også: “Arbeidstilsynets regelverk omtaler ikke bruk av sosiale medier, men ved bruk bør det tas hensyn til barns rettigheter i risikovurderingen samt hvilke tiltak som må iverksettes for å unngå at arbeidet kan medføre uheldige følger barnet for i fremtiden.”

Dette bør være et alvorlig tankekors, ikke bare for foreldrene, men for de annonsørene som er med på å gjøre eksponering av barn i sosiale media til en lønnsom markedsstrategi. Flere av disse barna har store deler av sin barndom eksponert for tusenvis av fremmede, også utenom de sponsede innleggene. Tusenvis av fremmede vet mer om dem, enn de vet om egne barns venner. Er det rett av foreldrene å ofre barnas privatliv for penger? Og er det rett av annonsørene å opprettholde livsgrunnlaget til slike blogger, ved å fortsette å kjøpe reklame av dem?

Barns privatliv har en egenverdi. Om du ikke ville publisert et tilsvarende bilde av deg selv, eller annen voksen, så ikke publiser det av barn heller. Ikke for likes, og spesielt ikke for penger.

Share on Facebook

Altså, hva faen?

Jeg fikk en dårlig start i morges, en typisk tirsdag, dagen da rekylen etter helgens søvnmønster slår inn, og alle er litt trøttere og litt surere enn ellers. Jeg prøvde å sjonglere barn, skolemat, klesvask og en papegøye som plutselig trodde hun var med i Pirates of the Caribbean eller noe. Jeg skrev en irritert SMS til mamma om en filleting, før jeg endelig satte meg ned med min egen frokost, og dagens nettaviser.

På et sekund føltes alle mine ørsmå utfordringer enda mindre. Alle de ungene. Alle de stakkars ungene, og familiene deres i Manchester. Jeg kjenner at jeg dør innvendig av å tenke på at en slik ide kan oppstå i hodet til noe menneske. Hva faen er det som skjer!

Forrige gang noe slikt skjedde, i Sverige, tegnet jeg en tegning som jeg la ut på Facebook, med denne teksten:

Da London ble rammet av terror i mars, laget jeg en skisse av en sint, engelsk bulldog. Tanken var å få fram noe erkebritisk, som symboliserte styrke og kampvilje…men så tegnet jeg den aldri ferdig. Nå skjer det igjen, i vårt naboland. Som de fleste andre føler jeg frykt og raseri. Det er for ofte, det kommer for nært, og det er så ufattelig meningsløst. Denne gangen tegnet jeg tegningen min ferdig. Jeg la til flere hunder, og tok bort de blottede tennene. 
Hundens fremste kvaliteter er dens påtagelige livsglede, dens grenseløse kjærlighet, dens sterke lojalitet, og ikke minst dens evne til å reise seg etter alle slag som livet gir. Det er disse egenskapene vi trenger i tider som dette. Ikke flere skarpe tenner.
Jeg står for det. Jeg mener fortsatt at det beste vi kan gjøre er å ikke bli kneblet av frykt, men insistere på livsglede og kjærlighet. Reise oss hver gang vi blir slått ned. Ikke miste tilliten til at samhold er sterkere enn hat.

Men akkurat nå, når fortvilelsen og raseriet kjemper om plassen i brystet, og jeg tenker på alle som går sin verste dag i møte i dette øyeblikk….

da tenker jeg at båndtvangen er opphevet og at bikkjene kjenner lukten av blod.

Alle mine tanker til de berørte i Manchester. Verden sørger med dere i dag <3 

Share on Facebook

Bønder og byjenter

Jeg giftet meg inn i en gårdbrukerfamilie for snart 10 år siden. I begynnelsen ble jeg fornærmet da mannen min kalte meg “byjente”. Tross alt hadde jeg lidd den nedsettende benevnelsen “bone” i hele barndommen, fordi jeg bodde 10 minutter i feil retning unna sentrum. Det var ikke en fjøs i drift i mils omkrets fra mitt barndomshjem og først da jeg begynte på videregående ble jeg klar over at det fantes folk på min alder som måtte ta fjøsstell før de gikk på skolen. Jeg husker hvor fjernt det var for meg.

Likevel syns jeg ikke jeg fortjente å bli kalt byjente. Jeg visste godt hvor kjøtt, egg og melk kom fra, og trodde jeg hadde god innsikt i prosessen fra dyr til kartong. Hvor mye kunne det være å vite, liksom? Sånn tror jeg det er for mange som ikke vokser opp på gård. Hvor vanskelig kan det være? Det er ikke bonden som legger eggene, eller lager melken, det er jo bare å hente det i fjøsen.

Jeg fikk en solid realitetsorientering i den lille bygda nordpå hos svigerfamilien min. Aldri har jeg møtt folk som jobber så hardt, og jeg innså at jeg ikke hadde forstått hvor mye en gård krever. Jeg var nok langt mer “byjente” enn jeg trodde. Jeg har sett mennesker i livssituasjoner der man normalt ville vært sykmeldt i måndesvis, som fortsatt går på jobb, hver dag, fordi hvis ikke er det 150 dyr som går sultne og skitne. På sommeren er det ikke uvanlig at traktorene går døgnet rundt for å berge inn høyet. På vinteren skal det brøytes, i tillegg til fjøsstell. Dyra skal gjetes og stelles, og jordene holdes i orden. Det er få rom for pauser, selv i livets tyngste stunder ved sykdom, samlivsbrudd og dødsfall, krever gårdsdriften det samme, syv dager i uken, alle årets dager. De fleste bøndene jeg kjenner har høy terskel for å hente inn avløser, fordi det spiser av det lille overskuddet de har, og fordi de har høyere arbeidsmoral enn noen andre mennesker jeg har møtt. 

På denne tiden av året diskuteres det hvor mye bøndene skal tjene på å produsere mat. Som vanlig er det noen som syns de allerede får altfor mye, og at maten vi kjøper er for dyr. Andre har mer innsikt i politikken her enn meg, så jeg skal overlate tallknusingen til dem – men spør deg selv: hvor høy lønn skulledu hatt for å jobbe like mye som en gårdbruker? Sannsynligvis langt mer enn det som er realiteten for en gjennomsnittsbonde i dag.

Maten er for dyr? Vi kaster 350 000 tonn mat hvert år - og det er forbrukerne som kaster mest, med sine 271 480 tonn. Hvis maten virkelig hadde vært så sykt dyr, så hadde vi antagelig både kjøpt og forbrukt den med langt mer respekt enn vi gjør i dag! Norsk mat er ikke dyrt i forhold til hva vi tjener. I 1958 brukte en husholdning over 40% av inntekten på mat, på 70 og 80 – tallet, rundt 20 – 25%. Rundt årtusenskiftet la den seg på rundt 11%, og har holdt seg der siden. 11%! Vi har råd til å beholde norsk landbruk! Det er ikke bøndene som tjener mest på matproduksjon. Se på leddene mellom bonde og forbruker, se hvem som ligger på inntektstoppen – det er ikke gårdbrukerne, det er Reitan og Hagen og de andre som driver storbutikk.

Jeg syns det er utrolig rart at så mange i Norge er villige til å overlate noe så grunnleggende som matproduksjon til andre land, samtidig som vi utviser en dyp skepsis til alt som lukter av sentralisert kontroll og overgivelse av vår selvbestemmelserett – f.eks EU. Vi vil stort sett klare oss sjæl, vi nordmenn. Men MAT – nei, det kan vi bare kjøpe av andre, det er billigere. Personlig er jeg ikke noen dommedagsprofet, jeg tror jevnt over det meste går bra – men se på USA, verdens største matvareprodusent. De har stemt fram en Playmobil – figur med skjelvende avtrekksfinger til å styre landet sitt i fire år. Er det noen som tror Donald Trump ville ofret Norge en tanke, dersom han måtte velge mellom å fø sitt eget land, eller oss? Hva om Syd – Europa kollapser under innvandringsbølgen fra de krigsherjede landene i sør, er det noen som tror de ville sendt forsyninger halvveis til Nordpolen for å berge oss? Jeg tror ikke det.

Jeg leste en gang at det vil komme en tid der bare den som kan så, vil spise. Det spiller ingen rolle hvor mye penger vi har, hvis det ikke finnes noe å kjøpe! Det skjer antagelig ikke i vår tid, kanskje ikke i barna våre sin tid heller. Men vi må tenke mer enn en generasjon fram – og det gjør vi ikke ved å brekke ryggen på norsk landbruk. Vi må ta vare på noe så grunnleggende som egen matproduksjon, også i framtiden!

Share on Facebook

Nasjonaldag og kråkecamp

I år feiret vi 17.mai ved Dyrkornvatnet i Stordal. Sterke i troen på at de fine værmeldingen ville slå til, kjørte vi hjemmefra i går kveld i kraftige regnbyger. Vi slo opp telt og laget sen middag i meget frisk bris rett ved vannet utpå kvelden. Heldigvis var det ikke særlig kaldt, og vi kom oss til sengs før en ny regnbyge skylte over dalen. Det regnet og blåste hele natten, men vi hadde det passe varmt i teltet og alle fikk sove.

Her rigges telt og mat. 

Vi våknet til morgentåke og vindstille klokken 8. Vi heiste flagget i et lite grantre og spiste en god frokost mens himmelen ble blåere og blåere og solen varmet mer og mer. Rundt lunsjtider tok vi den korte turen opp Vikahornet, som vi så opp på fra teltplassen vår. Det er flott utsikt på toppen, rett ut i den mektige Storfjorden med de bratte fjellsidene som stuper ned i vannet på begge sider. I motsatt retning ser man de taggete tindene i Sunnmørsalpene.
Mogway koste seg veldig på denne turen, årets første uteovernatting. Hun flyttet umiddelbart inn i et bestemt tre (nede til venstre) og der koste hun seg i mange timer. Da vi kom ned fra Vikehornet, satte hun seg faktisk til å sove mens vi ordnet mat, det er ikke ofte hun har så mye ro på seg når vi er ute. Kanskje hun fortsatt kan huske hvordan hun papegøyer, selv om de naturlige instinktene sløves av å leve med mennesker.
Det var fantastisk at været slo til så ettertrykkelig når vi først hadde bestemt oss for å feire 17. mai på denne måten. Det var godt å ha tid til å snakke og lytte, og bare være sammen i fantastisk natur i strålende sol. Stort mer nasjonalromantisk kan vi ikke få det.

Share on Facebook

Heia Norge!

Eurovision blir nok stående på her i bakgrunnen i kveld. Jeg syns avstemmingen er mest morsom, jeg orker ikke all gnålingen, hehe. Jeg har ikke engang hørt det norske bidraget, men håper naturligvis at den slår godt an! Heia Norge! :)

Disse kjeksene hjelper i alle fall på nasjonalfølelsen! Om det ikke skulle gå veien i kveld, så passer de i alle fall til 17. mai. Og gode er de uansett.
Du trenger en vanlig mørdeig eller oppskrift til lyse kjeks, samt næringsfarger. Jeg brukte denne oppskriften x2, og Wilton sine gel – farger.

200 g smør
100 g sukker
3 ss vaniljesukker
300 g hvetemel

Del deigen i tre, og farg en rød og en blå del, og legg den i kjøleskapet en time. Kjevle ut deigklumpene til rektangler på ca 1 cm tykkelse, og legg dem oppå hverandre. Rull langsiden inn til en stor pølse. Skjær i skiver med en skarp kniv, og stek kjeksene på 175 grader i 10 – 15 minutter. Fargene blir grumsete om den steker for lenge, så følg litt med. (Deigen er så god at den kan spises uten å stekes i det hele tatt!)

Share on Facebook

Et drømmeliv

De lyse morgenene nå på våren, gjør at jeg våkner altfor tidlig. Så jeg sovner igjen – eller, jeg faller i en nærmest komatøs tilstand. Hjernen min jobber imidlertid på høygir fordi den vet at jeg nå kommer til å sove for lenge. Her en morgen drømte jeg for eksempel at jeg og familien skulle på et surrealistisk teaterstykke. Billettene var vaskekoster som måtte kjøpes på et supermarked. Jeg glemte å kjøpe til Mannen, så jeg måtte gå tilbake og kjøpe en til, men klarte ikke å komme meg tilbake til teateret uten å glemme vaskekostbilletten flere ganger. Da jeg endelig kom fram, var forestillingen begynt, og jeg fant ikke Mannen og barna. Det var helt umulig å skjønne hvor plassen min var, ingen kunne hjelpe meg, numrene på setene var hulter til bulter og gav absolutt ingen mening. I det jeg våknet var min første tanke, NÅ er klokka over halv åtte! Og det var den. På slike dager er det slitsomt å ha et såkalt rikt indre liv, hjernen min er utslitt når jeg våkner og hodet føles fullt av bomull til langt på dag.

Jeg har alltid drømt mye, antagelig fordi jeg ikke klarer å gi slipp på inntrykk og følelser. Som regel er det morsomt å huske krumspringene hjernen foretar seg mens jeg sover – f.eks da jeg drømte at jeg fikk Barack Obama som assistent. Han er vel pr. definisjon arbeidsledig, så hvorfor ikke. Det var mindre morsomt etter et The Walking Dead – maraton i sene nattetimer. Aldri har jeg hatt så sinnsyke mareritt som da! Jeg sluttet å se serien i halvannet år da jeg fikk en pillråtten zombiedame inn på soverommet på tross av at jeg følte meg lys våken. Jeg trodde alvorlig at mitt siste minutt var kommet. I ettertid har jeg lært at slike opplevelser kalles søvnparalyse, samt at The Walking Dead bør sees mens jeg har kontortid på jobb, tidlig på dagen, på en liten pc – skjerm, samtidig som jeg holder på med noe annet.
 
Alderen begynner å innhente døgnrytmen min. Fra å LETT kunne sove 12 – 13 timer i døgnet (fra midnatt eller helst senere), har jeg nå problemer med å sove en hel natt. I fjor på denne tiden slet jeg voldsomt med nattesøvnen, men i år stiller jeg forberedt. De siste nettene har jeg hørt på en hypnoseinnspilling på YouTube, og sovnet som en stein etter 10 minutter – lenge før sekvensen der det er meningen at vi skal rydde opp i den negative underbevisstheten min. Det var sikkert derfor jeg drømte om vaskekoster.

Underbevisstheten min har hatt mye å si om mine prioriteringer innen husarbeid i det siste… 

 

Share on Facebook

Enkle tips til kule kaker

April og mai er bakemånedene framfor alle for meg. Jeg baker til spesielle anledninger for venner og kjente, og nå i konfirmasjonstiden går det mye egg og mel her i huset! Det ikke så vanskelig å lage kule kaker! Kanskje trenger du bare noen tips for å komme i gang selv:

1. Beregn god tid!
Kan ikke understreke dette nok! De første gangene jeg bakte på bestilling, gjorde jeg alt dagen før jeg skulle levere kaken, noe som resulterte i at jeg ble stående med kakepynting til klokken 4 på natten. Nå planlegger jeg hele prosessen i god tid, fra hvordan kaken skal se ut, til hva jeg trenger å handle inn og hvilke dager jeg skal gjøre hva. Å handle ingredienser, farge marsipan og lage figurer kan man f.eks gjøre noen dager før, og det sparer mye tid. Jeg bruker en sjokoladekakeoppskrift som blir bedre når den står noen dager, så jeg kan bake den en dag eller to før den må være ferdig. Da kan jeg kose meg med pyntingen, og det er jo det morsomste!
Denne kaken var kjempegøy å lage! Den vant premie for beste utseende på Matfestivalen i Ålesund i fjor. Dette var første gang jeg malte dekoren på med pensel. Også første gang jeg bakte til konkurranseformål. 
 2. Bruk oppskrifter og ingredienser som passer til formålet.
Dersom du skal skjære ut eller stable kaken, er det viktig at den er kompakt og ikke smuldrer. Med mindre jeg får ønsker om noe annet, bruker jeg alltid den samme kakeoppskriften. Unngå krem med sukker i kaker som dekoreres med marsipan, det får marsipanen til å svette og se udelikat ut. Det forkorter også holdbarheten til kaken. Jeg bruker som regel smørkrem, enten med vaniljesmak eller kakao. Det er godt med et lag rødt syltetøy mellom bunnene også.

Kaker som skal stables, trenger ekstra støtte. Tre en grillpinne tvers gjennom alle lagene, legg evt en liten skive tynn papp mellom etasjene, så unngår du at kaken siger. Her har jeg laget gitarer i hvit sjokolade. Smelt sjokoladen, sprøyt den ut i ønsket fasong på et bakepapir og legg i fryseren til den er hard igjen. Flammene er også hvit sjokolade som jeg har sprøytet på og håndmalt.

3. Pisk riktig
Ikke slurv med piskingen, la sukker og smør bli helt hvitt og mykt før du tilsetter egg. Smørkrem blir også bedre jo lenger du pisker den opp. Bruk K – vispen om du har kjøkkenmaskin, ballongvispen tenderer til å blåse altfor mye luft inn, og kaken kollapser når den stekes. Etter at du har tilsatt mel og væske, skal deigen ikke piskes mer enn at alt er en jevn masse, du kan gjerne bruke slikkepott til dette. Bruker du også romtempererte ingredienser og rett steketemperatur, får du en høy og fin kake som ikke synker sammen på midten.

En enkel og dekorativ kake
Veskekaker er ganske enkle å lage. Del en kakebunn i to og sett halvdelene mot hverandre med smørkrem i mellom. Dekk resten av kaken med smørkrem og kle med marsipan eller fondant. Dekorer som du vil. Her er noen eksempler på veskekaker jeg har laget tidligere:

Red velvet kake med ostekremfyll. Den var ikke stabil nok til å stå oppreist, men den funker liggende også. Vil anbefale det samme for gulrotkake og andre kaker som er litt løse i fisken. 

Dette er den vanlige sjokoladekaken min, trukket med marsipan farget med kakao.Denne laget jeg forrige uke. Jeg bruker Wilton næringsfarger, de gir solide farger med bare liten mengde produkt, så den påvirker ikke smak eller konsistens. Mønsteret er rullet på med en kjevle jeg kjøpte for 3 euro på et kokkekurs i Athen! Et kupp!! Jeg ser alltid etter bakeutstyr i utlandet, det er myye billigere. Silikonformene mine er fra Marokko og kostet 10 kroner for 10 stk, i Polen kjøpte jeg utstikkere brukt til bl.a blomstene på denne kaken for en brøkdel av prisen det koster i Norge. Avslutter med den siste kaken jeg bakte til konfirmasjoner i år. Du kan kjøpe hvit marsipan, med det er dyrt og smaker ikke som vanlig marsipan syns jeg. Med titanoksid kan du farge vanlig marsipan hvitere, som jeg har gjort her – men ikke bruk for mye, marsipanen blir tørrere av det. Jeg bruker for øvrig vanlig Eldorado marsipan fra Kiwi.
Lykke til med bakingen! :)

 

Share on Facebook

Marsipanroser i Skjonghellaren

Skjonghellaren er en stor hule i fjellsiden på vestsiden av Valderøya utefor Ålesund. Åpningen er 38 meter høy, men smalner ned til under en meter inn mot det trangeste. Det er funnet spor av bosetning tilbake til jernalderen, men man vet ikke hva slags type tilhold menneskene hadde i hellaren. Kanskje bodde de her hele året, kanskje var det en leir som ble brukt i forbindelse med jakt og fiske. Det er funnet rester av dyreliv her fra 30.000 år tilbake, blant de eldste funnene i Norge.

Vi har tatt turen hit fra tid til annen, et fascinerende sted. Jeg har lenge tenkt at det er et super plass å feire en eller annen anledning – så vi tok med en bursdagsfest hit.

Mye av grafittien som dekorerer veggene i hulen skriver seg mange tiår tilbake. De eldste jeg har sett er fra 1920. En lokalhistorisk kuriositet. 

Selve hulen går langt innover fjellet. Ca 100 m inn er det laget en luke som går ett nivå ned, til en liten hule til. 

Kveldssola skinner rett inn i hula på sommeren, men helt innerst er det helt mørkt.
Like ved parkeringsplassen kan man ta av fra stien til området merket Trollkjelen. I krysset er en ny gapahuk, fin pauseplass! Stien er fint opparbeidet med grus og trebroer, litt klyving på stener før man kommer til den lille hulen som er Trollkjelen. Det er en bitteliten åpning man kan heise seg ned i, det henger et tau til hjelp her. Det er litt bratt, men ikke mer enn noen meter dypt før man er nede i selve kjelen.
Vi fikk en superfin kveld i Skjonghellaren, og en annerledes måte å feire bursdag på! :)

Share on Facebook

Påskefrokost

God skjærtorsdagsmorgen! Kanskje har du hatt fri hele uken allerede, men i dag er i alle fall den første helligdagen – så da passer det med en ekstra god frokost. Jeg så dette tipset for en tid tilbake, og syns det så ut som en perfekt start på en fridag.

Legg to halve baconstrimler i kryss i et muffinsbrett, og fyll med lettpisket egg og melk, litt oppkuttet paprika, løk, tomat, eller det du liker best. Litt strimlet ost på toppen gjør seg. Stek på 220 grader til de er puffet opp og gyldne på toppen.

God påske! :)

Share on Facebook

Den nasjonale løgnen

Vi har nok alle brukt uttrykket i en eller annen sammenheng. Særlig når vi flotter oss med Nansen og Amundsen og de folka der, de som satte Norge på kartet. “Du vet, nordmenn er født med ski på beina.”

Nei, vi er ikke det!

Jeg ble født uten ski. Det var ikke engang et par ski i rommet, faktisk ikke i omkringliggende nærhet av sykehuset, enda jeg er født på vinteren. På denne tiden av året, høytiden for appelsiner, Kvikklunsj, og – ja, nettopp, ski – så føles det som om jeg har en udefinert fødselsdefekt. Jeg føler meg alltid litt mindre norsk i påsken.

Hvis jeg prøver å formidle denne skavanken til min skigående omgangskrets , kommenterer de alltid: åh, jeg er også KJEMPEdårlig! Har ikke stått slalom på flere ÅR! Helt talentløs, assa!

Takk, jeg skjønner at hensikten er at jeg skal føle meg bedre. Men dere aner ikke hva dere snakker om. At du ikke har stått slalom på årevis, teller ikke når det du egentlig mener er at du nå går på topptur på randoné. Kan du holde deg oppreist på ski ned en bakke, er du flinkere enn meg. Punktum.

Det er mulig min talentløshet må oppleves. Så la meg male noen bilder:
For ti år siden, inviterte en av Ivar sine venner oss til 30 årslag på Voss. Voss, ekstremsportens vugge, med flere skianlegg enn fastboende. Tanken på å gå i trekket med en gjeng fjellvante nordlendinger – på VOSS – skremte vettet av meg. Så klaaart var de andre også var skikkelig dårlig på ski assa, da jeg ymtet frampå at jeg kanskje bare ble på hytta. Dessuten var det en gjeng dansker som prøvde seg i går, og hahaha – DE var jo heeeelt elendige, så jeg kom ikke til å bli dårligst. La meg si det slik, de danskene var nok ganske fornøyde med å ikke være dårligst på dag to. Det jeg husker mest fra den turen, er ansiktet til Ivar når han iblant slapp den pedagogiske og oppmuntrende masken han hadde på hver gang vi hadde blikkontakt, på den ENE turen vi rakk å kjøre NED, den DAGEN – hvordan er det mulig å være så komplett blottet for skiegenskaper?

Mens jeg skrev dette, forsøkte jeg å se for meg hvordan jeg tar meg ut i skibakken. Jeg var innom mange sammenlikninger, men landet på denne. En flodhest surfende på en diger bølge, med middagstallerkner spent fast på beina. Sånn føles det å stå på ski, når man virkelig ikke kan.
 Ja, hvordan er det egentlig mulig? Jeg har lyst til å påberope meg arvelig belastning. Min mor prøver langrennski av og til, min far… prøver ikke. Da vi var barn, pleide mamma å ta oss med på (fantastiske) turer til Ørskogfjell (en haug, mer enn et fjell), med kakao, Kvikklunsj, spade og… akebrett. Vi gikk 200 m fra bilen, grov ei sittegrop og rant i bakkene på det vi hadde av ting som kunne rennes på: store flak av voksduk, båtfendere og plastposer. Vi fikk fregner og solbrilleskille vi også – men vi lærte ikke å stå på ski. En gang, da jeg og broren min var veldig små, gikk mamma på sine gamle treplanker opp Måselia med oss ungene i et akebrett, festet med tau rundt livet på seg selv. På vei hjem rant hun nedover den slakke bakken mot parkeringsplassen, med kapasitet utelukkende til å holde seg selv på beina. En langlegget bjørk sto midt i bakken, mamma kjørte til høyre for den, broren min og jeg havnet til venstre. Tauet i mellom gjorde jobben sin. Mens vi alle kavet i snøen, gled ekte nordmenn i knickers og knestrømper forbi, mens de ristet på hodet og smattet med tungen. “Tsk, tsk å herje med ungene på den måten”.

Etterhvert som vi ble eldre, har brødrene mine tatt ansvar for sin egen skikjøring. De deltok på skidagene på skolen; jeg satt på en benk i bunnen av bakken. De kjøpte seg snowboard og dro ofte til fjells, jeg holdt meg stort sett på havnivå. Det er dermed vanskelig å hevde at genetikken sto i veien for min utvikling, og jeg må nok skylde på min egen manglende vilje til å utsette meg for beinbrudd og, enda verre, pinlige forestillinger i skibakken. Eksen min Sigurd, tok meg med én gang, da jeg var omkring 19. På toppen av trekket ramlet jeg over ledningen som forsyner heisen med strøm, og jeg skjønte ikke hvorfor alle ble hengende i fjellsiden etter at jeg gikk (falt) av. Før en 12 åring sa, døh – gidder du putte inn igjen kontakten? Vi brukte for øvrig tre timer for å komme oss ned igjen.

Så giftet jeg meg med en nordlending, noe som gjorde det vanskelig å ytterligere utsette min forsinkede skikarriere. Heldigvis fikk vi to barn i rask rekkefølge, så jeg fikk trenert det enda noen år. Å måtte amme er en fin unnskyldning for å ikke stå på ski. Når barna ble store nok, tenkte jeg, kan jeg gå i barnetrekket uten å se ut som en idiot, bare peke på de hjelpeløse små, himle med øynene og smile mildt med mitt innøvde “noen må jo ofre seg” – uttrykk. Perfekt. Bortsett fra at begge ungene ligner på sin far, og for lengst har passert stadiet der de trenger assistanse i bakken. I fjor påske sto barna i familietrekket, mens jeg kavet – liggende-  på det der båndet for toåringer, som praktisk talt ligger på flatmark, helt ute av stand til å komme meg verken opp eller av. Ivar måtte trykke på nødstoppen for å stable meg på beina. Skjønner du? Du er ikke dårlig på ski. 

Folk som meg er dårlige på ski!

 

Share on Facebook