Min indre hoarder (Kapittel 1.)

Jeg er en hoarder. Har du sett det programmet? De folka som lever mellom stabler av sitt eget søppel, og som ikke greier å kvitte seg med noe som helst? Jeg skjønner litt hvorfor det blir sånn for noen.

Jeg har alltid vært sentimental i forhold til TING. Absolutt alt som kan knyttes til et minne eller en følelse, har jeg tatt vare på. I tillegg har jeg til enhver tid tusen prosjekter gående, møbler jeg har planer om å pusse opp (de seks spisestuestolene jeg kjøpte for 200 kr for tre år siden, f.eks – som jeg skulle lage hagebenk av) 500 glass med lokk i kjellerboden, som jeg en dag skal fylle med hjemmelaget syltetøy. Gamle skolebilder ligger spredt omkring nede i den rotete hulen jeg liker å kalle kontoret mitt. Hobbysaker jeg har kjøpt og glemt, tegnesaker, maling, nål og tråd, kantebånd, gavebånd, tapetrester, stygge gardiner (fine til kostymer, men nå er barna mine for store til å ha glede av dem). Steiner, fra alle strender og fjell jeg noensinne har besøkt. Min fysiske minnebank grenser til galskap.

Jeg har, riktignok periodevis ettersom jeg er en utpreget skippertaksperson, brukt flere år av mitt voksne liv på å prøve å få kontroll på alt jeg eier. I mange år flyttet jeg rundt på stablene med ting, for jeg klarte ikke skille meg av med noe. Et lite framskritt i ett rom, førte til et solid tilbakesteg i to andre. Det jeg ikke fant plass til der jeg ryddet, ble satt på mellomlagring et annet sted i huset. Der ble det stående og støve ned. Når jeg endelig tok tak i det igjen, måtte jeg begynne helt på nytt – vaske, sortere og organisere. Det er underlig hvordan jeg lullet meg inn i en forestilling om at jeg faktisk gjorde noe konstruktivt på denne måten. Hvis mannen min påpekte manglende progresjon, ble jeg rasende. Han så ikke hele bildet, det jeg hadde inni hodet mitt, den geniale planen som en vakker dag skulle bli en realitet, når jeg bare fikk TID! Hver gang han skulle på fyllinga, spurte han om jeg ikke hadde noe jeg skulle kaste. Jeg hadde aldri noe. Alt jeg eide var en del av en større plan, eller en emosjonell kobling til en tid som var forgangen. I dem lå alt jeg hadde vært, og alt jeg skulle bli. Der mannen min så rot, så jeg potensiale.

Jeg husker ikke hva som gjorde at det snudde, men det var mot slutten av 2016. Jeg hadde tatt tak i en del andre mønstre som bidro til å gjøre livet mitt generelt kaotisk, og jeg hadde allerede ryddet en masse i mitt eget hode. Jeg innså hvor mye stress og dårlig samvittighet som lå i alle disse eiendelene. Hvor tyngende det var å bo sammen med alt dette uferdige. Hvor mye av mitt følelsesliv som var bundet opp i døde gjenstander. Så jeg begynte å kaste. Herre, for en befrielse!


Jeg vet ikke hvor mange hengerlass vi har kjørt bort siden da. Hvor mange turer jeg har hatt til Fretex. Hvor mye jeg har solgt og gitt bort. Likevel har jeg fortsatt kasser på loftet som ikke har vært åpnet mellom tre boligskifter. Jeg vet at et eller annet sted, ligger fortsatt matteboka mi fra ungdomsskolen, sammen med klorvaskede jeans og minst ett par Buffalosko med 11 cm platå.

Ting er stress! Jeg lover deg, uansett hva slags følelser du har knyttet til alle eiendelene du strengt tatt ikke har bruk for – det vil føles bedre å kvitte seg med dem! Det kan føles vanskelig å komme i gang, men det blir lettere!

Målet mitt er å eie så lite som mulig, og kun beholde det som tilfører noe positivt i livet mitt. Terskelen for hva jeg kan klare meg uten blir stadig lavere, og det føles ufattelig bra!

2018 blir det store ryddeåret! Vil du henge deg på? 

Share on Facebook