Dramablogging er framtidens Buffalosko

Du vet den følelsen, når du blir minnet på hva som var kult da vi var yngre? Jeg blir f.eks pinlig berørt av å tenke på min blondeste fase. Jeg bleket håret mitt tre ganger på like mange timer, på jakt etter den ultimate platina, uten å bli helt fornøyd. Blondorexi burde vært en klinisk diagnose, for når jeg ser på gamle bilder er det latterlig åpenbart at jeg var MER enn blond nok. Jeg lignet en albino med glittersminke. Vi gikk med sinnsyke platåsko, de modigste med 17 cm såle, og så ut som klovdyr i sølvfolie.

Det var ikke dette jeg skulle snakke om. Jeg skulle bare sette moduset litt, hvordan oppfatningen vår av hva som er kult endrer seg over tid, og hvordan fortidens sosiale koder ofte får et komisk anstrøk når man ser tilbake.

Jeg begynte å blogge i 2009, og var en av omkring 300.000 som syns det var gøy å dele fra hverdagen. Etter tre år mistet jeg interessen, og tenkte ikke mer på innholdet som fløt rundt på verdensveven. I fjor så jeg gjennom det på nytt, og det føltes omtrent som å se et bilde av seg selv fra Buffalosko – perioden. Eller som å lese en skoledagbok fra sjuende klasse. Om jeg skal si noe som helst positiv om det, så er det i alle fall fint å få bevist at man modnes med alder.

Sosiale medier har blitt en salgskanal. I utgangspunktet uproblematisk, men hvis det er privatlivet ditt som selges, tror jeg flere kommer til å oppleve noe av det samme som meg – eller verre, fordi nedslagsfeltet er større, og det som har blitt delt er langt mer privat. Barna dine vokser til, livet ditt tar nye vendinger, rollen sosiale medier har i folks liv forandrer seg. Tiden går fra det gamle innholdet ditt, og når du ser tilbake på det, føles det bare pinlig, utdatert, og i verste fall utleverende.

Kvalitetsbloggere i dag satser på solid innhold, gjerne innenfor et bestemt tema – mat, trening, livsstil, mote, interiør. De tar gode bilder, har godt språk og er bevisste sin rolle som en kommersiell kanal. De tar vare på troverdigheten sin og tar sunne, framtidsrettede valg, for seg selv, for businessen sin, og familien sin.

Så har du de andre. Dramabloggene. De som først og fremst har høye lesertall, fordi de er utleverende på grensen til det pinlige. De deler de mest private sidene av sin tilværelse, bruker bloggen sin til å ramme en tredjepart, og tar publikum med seg som heiagjeng. De forteller åpent om solide overlapp i forhold, farskapstester, krangel med eks’er, barnas sykdommer og sitt eget kjærlighetsliv. Synker lesertallene, slipper man kikkerne enda litt nærmere på, konstruerer en enda mer provoserende overskrift, kler av seg litt mer, eller går hardt ut i media med en eller annen påstand. Disse bloggerne har aldri klart å etablere seg en nisje, eller kanskje startet det som en temablogg en gang, men så viste statistikken at drama og dyneløfting selger mer enn mammalivet, bakelivet, interiørlivet.

Hvordan blir det for disse folka å se tilbake på alt dette? De fleste av dem er under 30. Jeg var 31 da jeg begynte å blogge, og følte meg den gangen både moden og fornuftig. Likevel tok det bare noen få år og litt lett selektiv hukommelse å bli både sjokkert og ikke minst flau av mitt eget innhold. Jeg har brukt masse tid på å slette gammelt ræl (for hey, det det er IKKE er nok å slette bloggen din – du må be Google fjerne hvert eneste føkkings bilde som dukker opp på relaterte søk) Det andre har kopiert over på eksterne nettadresser, er vanskeligere å få fjernet.

Heldigvis for meg hadde jeg en liten blogg, jeg sto ikke midt i en livskrise, jeg hadde et relativt stabilt følelsesliv, en helt vanlig hverdag med én mann, to barn og generelt lav dramafaktor. Det var hensynet til barna som gjorde at jeg fjernet alt, det føltes feil at deres (helt ordinære) barndom skulle ligge dokumentert på en åpen nettside.

Hvordan kan man som forelder stå for holdninger som “barna mine tåler at jeg blogger om mennene i livet mitt, vi har nemlig et nært og ærlig forhold”. Eller “barnet mitt vet at pappaen ikke vil ha noe med h*n å gjøre, så det gjør ikke noe at jeg forteller det på bloggen min”.  Eller “barna mine vet at jeg hadde det vanskelig da jeg traff ham som ikke er pappa til noen av dem, så det gjør ikke noe at jeg deler med tusenvis av mennesker at jeg var utro da de var små”. Hvordan vil det føles å bli eldre, og vite at de (forhåpentligvis) mest turbulente årene i livet ditt, er en historie som aldri kan slettes fra bevisstheten til flere tusen fremmede?

Har de aldri lest sine egne dagbøker fra skoledagene, kjent på kleinheten av lese ordene til en person du nesten ikke kan huske at du har vært? Rødme over hvor umoden man var? Eller sett på gamle bilder, og tenkt – gud, hvordan er det jeg ser ut!? De fleste har sine erfaringer, minner og tanker trygt gjemt i en album eller dagbok med hengelås – men noen velger å rulle ut livserfaringen sin på internett i sanntid. De blir offentlige personer, fordi de tilbyr privatlivet sitt som en kommersiell ressurs. De kan aldri gjemme erfaringene sine, på godt og vondt, i en pappeske på loftet, fordi de deler minnet av den med tusenvis av mennesker.

Om noen år vil det kanskje gjøre vondt i mer enn bare forfengeligheten å skulle se tilbake. 

Share on Facebook

De nye deltagerne til neste sesong av kjendis- Farmen

Jeg har ikke sett så mye som et sekund av årets kjendis- Farmen. Jeg innså sånn ca halvveis i sesongen at jeg muligens gikk glipp av noe som var verdt å se, men vi har faktisk sagt opp alle TV – abonnementene våre, for snart et år siden. (seriøst, jeg anbefaler det til alle. Med mindre du LIKER å spyle penger ned i dass, da, eller du faktisk ser på alt du betaler for) Jeg har ikke sett Fjorden Cowboys heller, så jeg aner ikke hvem Lothepus er.

Hvis neste sesong ser ut som dette, skal jeg imidlertid vurdere å skaffe TV2 igjen :)

Share on Facebook

Markedsføring på SoMe 101

Disclaimer: alt som kan minne om ironi, sarkasme eller satire, er tilfeldig og utilsiktet. 

I dagens annonsemarked er det vanskelig å synes. La oss si at du ønsker å lansere et nytt produkt, f.eks QteCardboardCan; rimmed with overpriced item.

Vanlig reklame er naturligvis håpløst umoderne, og dessuten dyrt og ineffektivt, nå som sluttbruker kan både mute og spole. I dag kommer man ikke utenom content marketing; du må bruke influencers med høy markedsverdi for å sikre deg synlighet i det offentlige rom. I klartekst: få en blogger til å snakke om produktet ditt.

Så, la oss tenke oss at ditt produkt; QteCardbordCan; rimmed with overpriced item ble sett på, la oss si en prisutdeling, der vi tenker oss at en mengde profilerte personligheter vil samles. Dersom du kan få ditt produkt til å spille en vesentlig rolle på et slikt event, vil mye være gjort. Se bare på dette eksempelet der Jenny Skavland har fått en gratis utgave av et helt nytt produkt. 

Folk har jo gullfiskhukommelse, så du må naturligvis sørge for at ditt produkt kommer enda litt nærmere. Det gjør du ved å skaffe deg spalteplass på noen blogger med særs høye lesertall. Etter prisutdelingen, der alle de profilerte personlighetene ble eksponert for ditt produkt hele kvelden – det er tross alt relativt nytt på markedet, og vil skape veldig mye oppmerksomhet - kan du helt trygt regne med at en haug kjente personer vil kjøpe ditt produkt – samtidig - til full pris, til og med før butikken din har åpnet for bestilling. Dette har vært gjort med suksess her og her. Om du vil nå ut til publikumet til en singel blogger, frykt ikke – en hemmelig beundrer har vel aldri skadet noen. Pass på at språket ikke blir altfor svulstig, troverdighet er tross alt ganske viktig. Er du ekstra heldig, er det noen bloggere som fyller år, så det faller seg helt naturlig at disse også benytter seg av ditt produkt. Det er lite sannsynlig at du vil måtte foreta deg noe som helst i denne anledning, de profilerte kundene vil bare strømme til av seg selv. Og de vil naturligvis, helt uoppfordret, vise bilder av ditt produkt til alle sine titusener av følgere, med flere nærbilder og logoen din godt synlig. Ja, så heldig kan man faktisk være, selv om bloggere og sosiale mediepersonligheter vanligvis fakturerer femsifrede beløp for å vise fram produkter på nettstedet sitt.

Ingen liker reklame, så det er vesentlig at alle påstander om sponsing eller samarbeid blir tilbakevist. Se gjerne eksempler over en gang til. Det er fint om bloggeren også er innforstått med dette. Noen ganger kan det skje en glipp, som at noen merker produktet ditt som spons. I slike tilfeller er det best å si det som det er, at du har gitt bort ETT produkt fra ditt sortiment, og vedkommende har merket det korrekt. (Hvis du ikke sier hvem det gjelder, kan du kanskje bruke den flere ganger)

En annen fin måte å nå ut på, er å være aktiv i kommentarfeltet til bloggerne som omtaler ditt produkt. Her er det ikke så nøye om du bruker ditt private navn til å svare på spørsmål fra bloggerens lesere, det viktigste er at leseren får svar på sitt spørsmål. Hvis ingen mot formodning skulle spørre hvor produktene er fra, så kan man i verste fall stille spørsmålet selv. Bare pass på at det går litt tid mellom hver henvendelse, la oss si i alle fall over en klokketime – særlig hvis man representerer to firmaer som begge figurerer i det aktuelle innlegget

Ulempen med å operere på sosiale medier, er naturligvis at hvem som helst har anledning til å stille nærgående spørsmål om produktet eller markedsføringstrategien, offentlig. Det er jo ikke alltid så hyggelig, men det er likevel viktig å beholde en profesjonell tone i tilsvaret. Hvis ikke er det fort gjort at den polerte fasaden du ønsker å skape for ditt produkt, slår alvorlige sprekker. Hvis alt går over styr, kan det være greit å kjenne til funksjonene slett og blokker på Facebook.

Jeg håper dette var nyttig for deg som ønsker å markedsføre ditt produkt på sosiale medier. Neste gang vurderer jeg å lage et innlegg om hvordan man kan spare skatt, ved å unnlate å fylle ut poster i selvangivelsen. Gi meg en thumbs up, hvis dette er av interesse!

 

 

Share on Facebook

Kjenn på det nå

Idet vi går inn i den ordentlig hysteriske innspurten til julestria, vil jeg gjerne at de som har mulighet, blir med meg i en felles minnestund på forskudd, for de små hverdagsgledene vi har tatt for gitt før vi kom til desember.

- Den betryggende varmen i mellomgulvet som dekning på Visakortet gir
- Bukser og overdeler som ikke strammer absolutt alle steder
- Hvilepuls
- Normalt blodtrykk og insulinnivå
- God samvittighet

Share on Facebook

I strupen på mammablogging

Aftenposten trykket i dag en tosiders artikkel der fagkyndige advarer bloggere mot å utlevere barna sine på nettet. Jeg bidro som “Mammabloggeren som angret”. I likhet med en rekke fagpersoner, er jeg sterkt kritisk til måten barn eksponeres i bloggsammenheng. Blogging er ikke lenger en uskyldig hobby, det er millionindustri, og det er åpenbart at kombinasjonen barn og personlig drama drar lesere til bloggene i tusentall.

Aftenposten har snakket med kjente mammabloggere, og gitt dem muligheten til å forsvare virksomheten sin. Camilla Øvestad, Anne Brith Davidsen, Jessica Enerberg, Anna Rasmussen og Rannveig Heitmann ble alle spurt om å uttale seg. Enerberg og Øvestad var de eneste som ville svare på avisens henvendelser.

Enerberg sier at hun “er opptatt av at barna skal være anstendig kledd på bildene som publiseres. De skal ikke være nakne, eller syke”. Jessica, bare i november postet du bilder av barnet ditt i bleier flere ganger! De var bukseløse og nakne på familiefotografering, og du har en serie bilder av et av barna dine mens det bader! Du kan ikke siteres på at du ikke poster bilder av barna dine avkledd, når minst 5000 daglige lesere vet at det ikke er sant! Bare ved å skrape overflaten av bloggen din, vet jeg at du har vært på randen av samlivsbrudd, at et av barna dine har kolikk, hva de ønsker seg til jul, og hva faren deres tenker om sin “tapte” ungdomstid. Hva slags “sensitiv informasjon” er det du mener forblir privat på bloggen din? Det eneste bloggere flest vegrer seg for å svare på, er hvor mye de tjener.
 Camilla Øvestad sier at hun ikke er bekymret for hva barna vil synes om bloggen fordi “de vet hva som skjer i livet mitt uansett, og jeg vil ikke sensurere følelsene mine”. Hun mener at i 2016 bør det være greit å dele. Greit for deg, Camilla, som er voksen og kan se ting i kontekst. Men er det greit for barna dine, at jeg, en komplett fremmed i en annen by, vet at du krangler med NAV fordi det er problemer med å få dokumentert farskap på et av barna dine? At din yngste aldri har sett faren sin, men at en annen allerede har fått hans plass i livet deres, i så stor grad at han bar henne til dåpen? Er det greit for henne at hun om seks år skal begynne i en klasse, der lærerne, og foreldrene til de andre barna vet at hun ble unnfanget under turbulente forhold med svik og bedrag, der moren offentlig kastrerte faren med ord i ukene før og etter fødsel, for alle sine 10.000 daglige lesere på “Norges største INTERIØRblogg?” Er det greit at 45.000 følgere på Instagram har sett 200 bilder av henne, og vet at hun elsker pupp og oppmerksomhet? Klarer du ikke se hvor ufattelig navlebeskuende det er å si at “internett er stort, og så mye er eksponert når barna blir eldre, at de ikke vil ha noen problemer med det”. Hva mener du med det, egentlig? At det skal bli helt vanlig å dele samlivsproblemer, krangler med NAV og farskapstester med offentligheten? Jeg håper av hele mitt hjerte at det aldri noensinne blir vanlig! Bloggen din er en dagbok? Nei, den er ingen dagbok! Det er en side du deler med minst 10.000 andre mennesker daglig. Vil du bearbeide følelsene dine, så kjøp en notatbok!

Anne Brith Davidsen ville ikke uttale seg til Aftenposten, men hun har skrevet et innlegg for litt siden der hun snakker, forsåvidt reflektert, om barn og eksponering på bloggen. Isolert sett er det fornuftige tanker, men det er åpenbart stort sprang mellom liv og lære. Anne Brith har sterke meninger om barneoppdragelse, og deler dem gjerne. “Ingenting er så morsomt som å se en 12 – åring stresse for å rekke skolen” skriver hun, etter først å ha presisert at hun aldri vekker barna sine, de må ta ansvar selv. Det stormer rundt Anne Brith titt og ofte, og hun får ofte pressedekning fordi hun er tøff i ordvalget og bastant i holdningene. Jeg lurer på hva jeg ville tenkt, om min mor snappet bilder av det brukte undertøyet sitt på soveromsgulvet, datet 30 -40 menn på et år etter brutt forlovelse (Anne Britt sitt eget overslag på egen blogg denne uken), hintet til seksuell omgang med kjendiser og utroskap i forhold – alt på en blogg som i utgangspunktet var dedikert til baking. Tydeligvis er privatlivet mer salgbart enn kaker.
 
Alle bloggere, meg selv inkludert, bruker de samme argumentene for å forsvare barna på bloggen. “Vi vurderer det hver dag, det er masse vi lar være å skrive om, de er ikke nakne, de syns det er greit, det er sånn det er i 2016″.

Dette er kvinner jeg antar lar være å drikke alkohol under svangerskapet, som unngår sigarettrøyk, kanskje spiser de ikke spekemat, muggost eller sushi, de gjør sitt beste for å amme så lenge som mulig, de leser seg opp på bilstoltester, noen lager sin egen barnemat, alt fordi det er “til det beste for barnet”. Likevel, her trosser de innbitt et stadig økende antall kritikere, bestående av flere og flere fagpersoner, og påstår hardnakket at dette, akkurat dette, det er ikke så farlig. Det er ikke SÅ mange pedofile på internett, barn blir mobbet for alt mulig, at jeg deler hverdagens opp- og nedturer for tusenvis av mennesker vil ikke gjøre noe fra eller til, alle andre gjør det samme, jeg spør barnet mitt og han sier det er greit.

Privatliv har en egenverdi. At barnet ikke tar direkte skade av å være eksponert på nettet, er ikke et godt nok argument for å forsvare det. Det kan være krenkende nok at tusenvis av mennekser har tatt del i din oppvekst, selv uten de pinlige bildene, utleveringen av mammas sex – liv, pappas utroskap og kranglene mellom foreldrene.

Aldri, aldri noensinne, har det vært til “barnets beste” å bli eksponert på en blogg. Det er kun én part som får dekket sine emosjonelle (og muligens økonomiske) behov av å la barna spille en sentral rolle i sosiale media, og det er de voksne.

 

 

Share on Facebook

Etargilde

Halloween innleder årets ete – maraton. For det første kommer ungene hjem med mer godteri enn de klarer å spise opp, så jeg ofrer meg naturligvis for å få det unna. (Vi kaster ikke Halloween – snop her i huset, nei!) Nå er det straks en uke siden knask – eller knep- runden, og på stuebordet står fremdeles skåler med de dropsene alle liker minst. De varer nok en uke til.

I tillegg kommer bursdager, skolearrangementer, juleavslutninger og andre sosiale sammenkomster tettere enn hagl fram mot jul. Om ikke lenge er det på tide å begynne på julebaksten, noe som betyr at jeg kommer til å spise småkaker til kaffen fire ganger daglig. Alt dette før vi i det hele tatt har begynt å tenke på selve julematen, romjulsfestene og familiesammenkomstene, og nyttårsaften, og all restematen vi må kvitte oss med i januar, samtidig som vi skal begynne et nytt og bedre liv.

Tilgjengelighet svikter min begresningsevne. Inneholder det sukker, og det er tilgjengelig, vil jeg spise det. Dessuten sliter jeg med å kaste noe som kan brukes – derfor vil jeg så fort dette innlegget er ferdig, spise nok et stykke gresskarpai, som ingen egentlig er særlig begeistret for, men som jeg uansett lager hvert år, fordi jeg ikke makter å kaste to kilo gresskarinnmat. Etterpå skal jeg lage gresskarmuffins av de siste restene av gresskarpure. Så skal vi ut til foreldrene mine, der barna har sovet i natt. Kanskje er det noe restemat etter broren min sin bursdag i går. Selv om jeg egentlig fortsatt er stappmett etter all tapasen fra det andre selskapet vi var i.

Huff. Vel. I – landsproblemer, er også problemer, antar jeg.

 

Share on Facebook

Husmorporno

Ingen som kjenner meg godt, ville kalt meg en ryddig person. Ingen som har møtt meg én gang heller. Men inni meg, bak alt det ytre rotet, bor det en infernalsk pedant som helst ville fargekodet garderoben og sortert krydderet alfabetisk etter opprinnelsesland.

Ironisk nok er det min indre pedant som har hindret meg i å ha orden; jeg tar for meg så mye på en gang, og gjør det så omstendelig, at oppgaven blir uoverkommelig. Da jeg var barn, og hadde stadige krangler med min mor om tilstanden rommet mitt befant seg i, foregikk rydding slik at jeg rev absolutt alt ut av skapene, og begynte å sortere. Midt i prosessen skjedde en av to ting: jeg ble lei, eller jeg fant et Donald – blad jeg ikke hadde lest på en stund. Rommet mitt var mer rotete enn da jeg begynte, inntil jeg så den blodåren i pannen til mamma, som antydet at jeg hadde omtrent fem sekunder å grave fram gulvflaten igjen. Da trødde jeg alt tilbake i skapene.

De siste par årene har har jeg blitt flinkere til mye. Blant annet har jeg oppdaget den berusende gleden av å KASTE! Jeg har alltid vært latterlig sentimental til ting, og tar vare på alt mulig. Nå leter jeg hele tiden etter noe å kvitte meg med, og jeg reorganiserer skuffer og skap så fort jeg får en mulighet.

Jeg har også oppdaget en rekke youtubere som har gått gjennom den samme oppvåkningen. Du kan søke på The KonMari Method, minimalisme, eller decluttering, og få opp en uendelighet av videoer som forklarer hvordan du skal kvitte deg med de emosjonlle bindingene du har til ting, rydde opp i livet og omgivelsene, og få det bedre med deg selv. Se f.eks på hun her, er det ikke noe nærmest erotisk over måten hun organiserer alle sakene sine? Jeg blir i alle fall helt salig av å se på. Her en dag så jeg en 11 minutter lang video av en dame fra innerste midtvesten som vasket huset sitt. Hun vasket huset. I 11 redigerte minutter. Da tenkte jeg at jeg kanskje har nådd et punkt der jeg bør utivde søkeordshistorikken min litt, men i alle fall: det er veldig inspirerende.

Nå høres det ut som om huset vårt også burde se ut som en minimalist bodde der. Det kan jeg jo bare si, at det gjør det ikke. Jeg må ta en ting i gangen, og foreløpig har jeg fått noenlunde kontroll på kjøkkenet. Resten av huset…. vel, det flyter som vanlig. Kanskje mer enn vanlig.

En ting jeg har tenkt på en stund, er at det aldri er samsvar mellom når huset vårt faktisk ER ryddig, og når det kommer besøk. Hver gang jeg får ånden over meg, og faktisk får orden på alle (de synlige) flatene i huset samtidig, kan jeg være sikker på at det ikke er en lyd å høre fra noen. Men så fort huset er tilbake i normaltilstand, eller helst verre, er det noen som stikker innom med fire minutters forvarsel:
 


Share on Facebook

Hvorfor beskytter vi ikke gutter sin penis?

I går kveld, ble jeg opplyst på en blogg jeg sjelden forbinder med folkeopplysning. Og det er jeg glad for.

Fra nyttår 2015, kunne norske sykehus med loven i hånd utføre rituell omskjæring av guttebarn (babyer). Ikke bare det, Helse – og omsorgdepartementet nekter også alle leger å reservere seg mot å utføre inngrepet, til tross for at motstanden fra legene selv er massiv. Begrunnelsen er at omskjæring er kulturelt betinget, og at inngrepet har blitt utført i tusenvis av år. “Guttene vil bli omskåret enten vi vet om det eller ikke, og vi ønsker at hensynet til barna skal veie tyngst”, sier Helsedepartementet, og inkluderer inngrepet i den statlige refusjonsordningen. Barneombudene i Norden gikk sammen i 2013 for å jobbe fram en nedre aldersgrense på 15 år, fordi inngrepet bryter med medisinsk- etiske prinsipper, det er irreversibelt, smertefullt og kan føre til alvorlige komplikasjoner.

Spaltist Isra Zariat delte nylig en rystende ytring om unge, muslimske jenter som blir utsatt for jomfrusjekk av norske leger. Dette førte takk og lov til en sunn debatt om urgamle religiøse skikker som er på fullstendig kollisjonskurs med moderne, vestlig levesett. Helseminister Bent Høie kommer raskt på banen med denne sterke og følelseladde kronikken. For deg som ikke orker å lese den, vil jeg gjerne trekke ut det vesentlige:

- “en grov krenkelse av et ungt menneske, og strider mot verdiene den norske helsetjenesten styres etter”
- “har ingen medisinsk begrunnelse og fremmer ikke god helse. Tvert imot”
- “frihet til å bestemme over egen kropp (…) og ta selvstendige valg”
-  ”vi har ulike lover og forskrifter som slår fast hva som skal prioriteres av helsehjelp (…) helsepersonell skal gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.
-  ”det er ikke helsehjelp. Det er ikke forsvarlig. Det er ikke omsorgsfullt. Det er en krenkelse (…) Og jeg vil ikke ha noe av det.”

Så, for å sammenfatte: dette er greit:
 Men dette er ikke:
Jeg beklager – jeg fikk meg ikke engang til å tegne barns kjønnsdeler. Jeg føler med alle legene som mot sin vilje må skjære, skrape og strekke i dem. Jeg syns alle barn har rett til å bestemme over sin egen anatomiske framtid. Når de er gamle nok, kan de gjøre hva de vil med dem.

Du kan dele dette innlegget, hvis du vil.  

Share on Facebook

Avrusning

Før helgen hadde jeg dette innlegget på trykk i Aftenposten. Det ble delt en rekke ganger og engasjerte mange, også Tv2 som inviterte meg til Oslo for å snakke om barns rett til privatliv. Dermed fikk jeg anledning til å tenke enda mer over mitt eget forhold til sosiale medier, særlig siden jeg spammet Facebooken min med oppdateringer fra fredag til mandag- og tilbakemeldingene strømmet på. (Tusen takk!!)

Det er ingen tvil om at vi er et mobilavhengig folkeslag. Bare på reisen Ålesund – Oslo, brukte jeg mobilen til alt mulig. Jeg snakket og mailet med redaksjonene jeg skulle møte i, jeg mottok flybilletter og hotellvoucher på mail, jeg kjøpte togbillett via Ruter – appen og betalte den med Vipps. På toget satt jeg i likhet med 99% av passasjerene på sosiale medier, eller sendte SMS til familien, og avtalte møter med vennene mine i Oslo. I Tv2 sitt green room, sitter alle med mobilen i hånda og følger med på sin egen statusoppdatering på Facebook der de har tagget seg med God Morgen Norge. eller hva de nå skal være med på. Det tas selfier i sminken, eller foran presseveggen og nybegynnere som meg selv prøver å få med seg en og annen kjendis i bakgrunnen. Det er egentlig en smule rystende når man løfter blikket, og ser hvor mange – eller hvor FÅ som ikke sitter med nesen ned i skjermen. Og selv om mange av tingene jeg har ramset opp gjør hverdagen vår enklere, har vi gjort oss så mentalt avhengige av den at mobilen er en forstyrrelse, og ikke et tilskudd.
 Visste du at du blir avhengig av å sjekke sosiale medier fordi det trigger belønningssenteret i hjernen? Vi har lært oss opp til å føle tilfredsstillelse hver gang vi sjekker Facebook, derfor gjør vi det tusen ganger oftere enn vi strengt tatt trenger. Visste du også at hjernen tvinges til å prosessere all informasjon du utsetter den for? Selv om du bare scroller gjennom oppdateringene, må hjernen din ta en mengde avgjørelser i rask rekkefølge – skal den ignorere eller reagere, skal den lagre eller forkaste? Kort sagt blir de sekundene eller minuttene du bruker på å klikke deg rundt den vanlige runden på nettet hver gang du har litt tid å slå ihjel, et stressmoment for hjernen din. Om du prøver å ignorere behovet for å sjekke mobilen, blir du stresset fordi du føler deg avsondret og frakoblet. Vi kan ikke vinne.

Siden fredag har jeg tenkt på Facebook og blogg minst 20 timer i døgnet. Store deler av tiden gikk med til å tenke over hva jeg skulle si, og forberede meg mentalt på å være med på noe så nervepulveriserende som direktesendt riksdekkende TV. Men jeg kjenner meg minst like utmattet av å nærmest manisk følge med på responsen på nettet, siden saken “min” lå ute flere steder på Facebook og nyhetskanaler, i tillegg til at jeg selv delte mye på min egen profil. Akkurat nå har jeg mest lyst til å aldri åpne nettleseren min igjen, men jeg vet at i morgen vil jeg lure på hva som har skjedd på Facebook i løpet av natten, hva VG kan finne på å skremme oss med i dag, og hva damene på Kvinneguiden har konspirert opp siden sist jeg sjekket.

Vi må logge av, folkens.  

Share on Facebook

Alle fortjener en bestevenn

Tusenvis av barn har begynt på skolen i disse dager. Så jeg tenker litt.

Jeg kjente ikke en sjel da jeg begynte i første klasse. Jeg var en patologsik sjenert unge med uhyre sterke morsbindinger. Jeg grein så mye da mamma forsøkte å ha meg i barnehagen, at hun tok meg ut etter kort tid. Et av mine tidligste minner er den intense følelsen av å bli forlatt på et fremmed sted og den ukjente, eldre jenta som knep meg i armen slik at jeg begynte å gråte hysterisk. Jeg husker det var en lettelse å ha en grunn til å gråte.

Da jeg begynte på skolen, fulgte mamma meg hver dag, og satt på en stol bakerst i klasserommet hele skoledagen. Jeg vet ikke hvor lenge dette pågikk, mange uker, kanskje måneder.

Etterhvert, med stor innsats fra min mor, ble jeg kjent med de andre jentene i klassen, og ble en fjerdedel av et firkløver som hang mye i lag. Jeg var et underlig barn, som mesteparten av tiden befant meg langt inne i irrgangene i mitt eget hode, der jeg skapte helt andre verdner enn den mitt fysiske legeme befant seg i. Jeg var stille i klassen, elendig i gym og sosialt dyrket jeg stort sett kunsten å gjøre meg så usynlig som mulig. Jeg hadde egentlig god selvtillit, en slags indre trygghet, men jeg fornemmet at jeg ofte ble oppfattet som litt snål av de andre, og visste nok instinktivt at å unngå oppmerksomhet var en klok overlevelsestrategi. Som voksen har jeg forstått at jeg er introvert, høysensitiv og med et såkalt “rikt indre liv”, noe som gjør at jeg sjelden føler meg ensom – men også som barn forsto jeg at det å ha noen å kalle sine venner utgjorde all verdens forskjell. Det var en base, et sikkerhetsnett, og en bekreftelse på at jeg ikke var et fullkomment utskudd.

Jeg kom spesielt godt overns med Ragnhild. Anne Marthe kom også veldig godt overns med Ragnhild, og periodevis var jeg dødelig sjalu fordi jeg helst ville ha Ragnhild for meg selv. Jeg er blottet for konfrontative evner, så jeg led i stillhet – men på et tidspunkt, jeg tror det må ha vært i første eller andre klasse, samlet jeg opp alt motet jeg kunne skrape sammen og bestemte meg for å spørre Ragnhild om vi skulle være bestevenner.
 (Siden både Ragnhild og Anne Marthe kommer til å lese dette, må jeg presisere at de begge telles blant mine aller nærmeste venner fremdeles, og vi har utallige minner sammen som er koseligere enn dette, haha! :D )

 Det er tøft å være barn. Mange sier det er tøffere i dag, jeg vet ikke. Jeg tror menneskelige følelser er uforanderlige. Opplevelsen av annerledeshet, sårbarhet og frykt var vondt for 30 år siden, slik det sannsynligvis også er i dag for en ny generasjon barn.

Jeg vet ikke helt hvor jeg ville med dette, egentlig hadde jeg bare lyst til å tegne det sylskarpe minnet jeg har av Ragnhild og meg i den tomme, trykkende skolekorridoren på Hessa Barneskole for 30 år siden. I ettertid er episoden mest en komisk kuriositet, men det er interessant at dette er ett av ganske få konkrete minner jeg har fra barneskoletiden. Jeg ser så mange barn, og unge jenter, som er sånn som jeg var. Og jeg håper at de alle har noen, slik som jeg hadde. Alle fortjener en bestevenn.

Om du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker liker – knappen under :)  

Share on Facebook