No pain, no gain

I det siste har ryggen min kranglet, så jeg tenkte en thaimassasje ville hjelpe. Det er tidvis nokså smertefullt, og litt pinlig ettersom det knapt finnes noe som heter intimsfære i en slik seanse – men det er rimelig og effektiv behandling av stive muskler og knirkete beingrind. Jeg googlet meg fram til et sted som så ut til å ha minimal happy – ending faktor og gode anmeldelser fra voksne damer, samt kunne ta i mot meg på kort varsel.

Jeg ble møtt av en ung dame med strålende smil og stødig kroppsbygning. Hun geleidet meg inn på behandlingsrommet, som så ut som vanlig – en firkantet kasse på størrelse med en dobbeltseng midt i rommet, en tynn madrass og noen pledd og håndklær oppå. Jeg kledde av meg alt utenom trusa, la meg på magen og lot terapeuten dandere en pute slik at jeg ble liggende med krum nakke og ansiktet ned. “Vill du ha hår massasj”, spurte hun vennlig. Jeg skjønte ikke spørsmålet, jeg trodde oppriktig hun mente “hår” som i hår på hodet, og tenkte hodebunnsmassasje. Jeg nikket litt usikkert, noe hun åpenbart tolket bekreftende. Så satte hun seg på baksiden av lårene mine og begynte å trykke oppover ryggraden. Jeg kjente med det samme at dette slett ikke blir en behagelig time. Kanskje jeg burde sagt 30 minutter i stedet for 60, tenkte jeg i det terapeuten presset all luften ut av lungene mine med noe som føltes som et brassespark i ryggraden. Jesus. Dette blir vondt.

Den som sa at vondt skal vondt fordrive, var inne på noe vesentlig innen smerteforståelse. Aldri har jeg opplevd noe som lignet mer på ondsinnet tortur – og betalt for det. Terapeuten rev og slet i musklene mine, og jeg tenkte at om slaktekjøtt kunne føle noe ville det hatt det akkurat sånn mens det ble partert. Jeg sa at jeg syns det er fryktelig vondt å bli massert nedover armene, men hun mente at all smerten jeg opplevde kom derfra, og tok ingen smålige hensyn. Når jeg ynket meg sa hun medfølende, “åååå, I know, I know”, mens hun klemte til litt ekstra. Jeg var allerede svimmel av smerte og fant meg i alt.
Hun fant ganske raskt ut at jeg hadde en låsing omtrent midt på ryggen, den samme som jeg selv opplevde som årsaken til at jeg måtte oppsøke henne. Det virket som hun satte all sin profesjonelle ære i å få løst den opp, men etter 30 minutter hadde den fortsatt ikke rikket seg. Så la hun inn femtegiret. 

Jeg hadde ikke lagt merke til det da jeg kom inn, men i taket var det montert noen bøyler som hun akkurat nådde opp til… hvis hun sto på meg. Hun heiste seg opp i bøylen og begynte å gå oppover ryggen min. Hun presset hele kroppsvekten sin på låsingen, først langsomt, så i harde støt. På dette punktet var jeg omtrent ikke ved bevissthet og jeg hadde mistet all opplevelse av tid. Hun plasserte beina øverst på baksiden av lårene mine og presset flesk, muskler og vev flatt mot benken. Senefestene strakk seg det de maktet, og mens hun “gikk” nedover mot leggene ba jeg en stille bønn om at de slarkete knærne mine ikke ville poppes ut av stilling når hun kom så langt.

“Sjur ju don wan to auers” spurte hun, ettersom hun mente jeg hadde “masse probrem” med mesteparten av min nå mørbankede legeme. Jeg svarte at hvis jeg overlevde denne timen, skulle jeg si meg mer enn fornøyd. Hun lo, og begynte å dandere meg i andre stillinger for å gjøre det beste ut av tiden hun hadde igjen. Jeg ble instruert om å ligge på venstre side, med den underste foten strak, og den øverste bøyd 90 grader. Så satte hun seg bak meg, mens hun plantet en albue i skulderen min og den andre på siden av setemuskelen. Så lente hun seg fram og sa medfølende “dis gonna hørt little bit, huske puste”. Jeg stålsatte meg, og hun fikk rett – det gjorde helt sykt vondt, og jeg håper virkelig vi var alene i lokalet, hvis ikke ville lydene som lekket forbi gardinen skremt bort resten av kundene hennes den kvelden (eller kanskje ikke, hvem vet)

De siste minuttene ble et maratonlignende opplegg i ulike stillinger der hun vekselvis tråkket rundt på lår og legger, rumpe og rygg, trakk i armer og bein, eller flettet seg selv inn i armene mine så hun kunne slenge meg rundt og forsøke å få has på låsingen. Den nektet å slippe taket, men resten av kroppen min måtte nå nærmest være en flytende masse av indre blødninger, kun holdt på plass av hudens stahet. Etter 75 minutter måtte hun svettende gi seg på det, da hun antagelig innså at den hvite damen som lå under henne nå hadde nådd sin ytterste smertegrense.

Det høres kanskje ikke slik ut, men jeg var faktisk veldig fornøyd – etterpå. Det tar en dag eller to før man kjenner at det har hjulpet, dagen etter føles det som om jeg har blitt overkjørt av en lastebil – men det er helt umulig at de verste muskelknutene har overlevd. En behandling eller to til, så tenker jeg vi er i mål. Jeg må bare opparbeide meg litt mot først.

Share on Facebook

7 thoughts on “No pain, no gain

  • February 21, 2018 at 09:11
    Permalink

    Jeeezzes! Nydelig levende fortalt, ser det for meg… staaaakars deg! Dine opplevelser med thai-massasje vet jeg ikke helt om er til et avskrekkende eller “lyst å prøve” eksempel. God bedring, håper knuten har løst seg 🙂

    Reply
    • February 23, 2018 at 10:09
      Permalink

      Jeg innser at jeg muligens ikke er den beste reklamen, hehe! Men det ER bra altså! Jeg hadde forøvrig blåmerker på armene dagen etter!!

      Reply
  • February 22, 2018 at 14:35
    Permalink

    Enda en episk beskrivelse. Jeg lo meg gjennom denne altså. 😀

    Reply
    • February 23, 2018 at 10:08
      Permalink

      Haha, takk! 😀

      Reply

Leave a Reply to C. Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *