Natten

Klokken 23.00 blir vi vekket. Utrolig nok kjenner jeg fortsatt ingen kvalme eller svimmelhet. Jeg kan ikke tro at det går an å være så heldig. Jeg ser på den bulkete haugen ved siden av meg, som er mamma dypt inni soveposen sin. Hun stikker hodet ut, ansiktet hennes er nesten ugjenkjennelig av søvn og den fysiske anstrengelsen tidligere på dagen. Det er tungt for henne å komme i gang. Huff, jeg håper hun kvikner til. Jeg var spent på natten, og hvordan det ville bli å gå her nå som det ikke var snø å trå på. Det meste var klart tidligere på kvelden, det var bare å pakke sammen soveposene, kle på seg, gå på do og få i seg litt te og Mariekjeks.

En hel del folk har gått før oss da vi står klare ved midnatt. Jeg ser hodelyktene sno seg oppover fjellsiden, sikk – sakk. Mamma og jeg legger oss bakerst i gruppa vår, sammen med Modeste og Kamili. Jeg registrerer at alle gruppene foran oss går usannsynlig fort. De tar ikke pauser, de går i en lang, lang snirkelkø, tett i tett etter hverandre. Ikke overraskende er de støyende amerikanerne en del av den lange ormen av lys der oppe, jeg hører dem faktisk helt ned hit, de hoier og skriker og er ekstremt høye på seg selv og sin egen prestasjon. Er det mulig, tenker jeg og ler for meg selv.

Mamma og jeg sakker fort etter de andre, men det gjør ikke noe, jeg er overhodet ikke interessert i å halse etter noen på dette tidspunktet. Jeg vet at natten er uendelig lang. Vi gikk svært sakte forrige gang også, fordi så mange følte seg dårlige, likevel rakk vi til Gilmans Point til klokken 6.30, soloppgang. Derfor bekymrer det meg ikke at mamma stopper og henter seg inn ofte. Mange starter fra Kibo etter oss, og så lenge vi har folk bak oss, føler jeg at vi har tid nok.

Men oppoverbakkene som har vært tunge hele tiden, tar nå aldri slutt. De veksler bare mellom stupbratt og mindre bratt. Det går aldri nedover, ikke engang bortover. Hvert steg er høyere enn det forrige. Skal man hvile, må man stoppe. Mamma må stoppe ofte, og etterhvert må hun også sette seg ned litt før hun klarer å gå videre. Stadig flere grupper passerer, inntil jeg ikke lenger kan se noen hodelykter mellom oss og Kibo.

To timer inn i natten, kommer den første ned. Det er den ene amerikanske jenta. Hun ser stivt i bakken mens guiden hennes støtter henne ned fjellsiden. Mamma reiser seg og fortsetter å gå. Oppover. Jeg skjønner ikke hvor hun henter kreftene, jeg trodde hun var utslitt før vi begynte.

Klokken går, og vi forflytter oss svært sakte. Jeg slites mellom optimisme og frustrasjon, og ikke minst, medynk med mamma, som nå antagelig er mer sliten enn hun har vært i hele sitt liv. Hun klarer ikke mer enn noen få skritt, før hun må sette seg ned, stadig oftere må jeg kakke henne i skoen for å få henne til å reise seg igjen. Jeg vil ikke være den som sier “snu, du klarer ikke mer”. Så lenge hun greier å sette en fot foran den andre, er det mulig å komme seg til topps. Selv gir hun ingen uttrykk for å ville gi opp, aldri, selv om den ene etter den andre nå kommer nedover fjellet igjen, uten å ha nådd så langt som til Gilmans Point.

Jeg venter på at vi skal nå Hans Meyers Point, den lille hulen i fjellet der vi ville hatt te og kjeks hvis vi hadde gått sammen med de andre. Det er halvveis til Gilmans. Omsider er vi der, og jeg slår på mobilen min som jeg har spart batteriene på helt til nå. (For det ER nemlig ikke strøm på hyttene! ;) ) Klokken min er akkurat 04.00 når vi går fra Hans Meyer etter en kort pause, uten te. Jeg sier til mamma at vi MÅ være på Gilmans senest klokken 7, dersom vi skal ha håp om å nå Uhuru Peak, toppen. Det er minst halvannen time for oss å gå mellom Gilmans og Uhuru, og vi skal jo ikke bare opp, vi må også ned – som jeg smertelig erfarte forrige gang – og da skal vi gå helt til Horombo, ca 2 mil. Om vi skal rekke hele strekningen før det blir mørkt, kan vi ikke bruke formiddagen på å komme til Uhuru.

Det er fullt mulig å komme seg fra Hans Meyer til Gilmans på 2 – 3 timer, men da må man gå i stødig tempo. Det klarer ikke mamma. Hun kaver seg videre, stopper og går, stopper og går. Hun er så sliten, men ikke med et eneste ord antyder hun at hun vil gå ned. I enda to lange timer til går vi slik, mamma kjemper og kjemper. Jeg begynner å bli kald, den stappmørke natten føles som om den spiser seg innpå meg, vi er helt alene i denne delen av fjellet, og jeg lengter etter solen. Vannet mitt har frosset til solid is. Jeg hater mørket, jeg hater den forbanna løse massen på skredryggen vi går på, den ruller under skoene for hvert skritt. Hater hver eneste kampestein vi må runde for å komme videre oppover, hater å se at mamma tapper seg så totalt for krefter. Mange ganger ønsker jeg hun ville si “nå må vi snu”, jeg får vondt av å se henne sånn. Modeste og Kamili begynner å hinte til meg, “mountain big trouble for Mama”. Kamili spør henne hvert tiende minutt om hun føler seg svimmel, kvalm eller uvel – men hun svarer alltid, nei, nei, jeg har det fint. Just exhausted. Andre ganger tenker jeg at dette går jo helt fint, vi rekker til Gilmans, om vi ikke rekker Uhuru, det gjør ikke noe. Gilmans er flott, vi går dit og snur, da har vi masse tid og kan hvile på Kibo før vi fortsetter ned. Hjernen min spretter fra det ene til det andre, og følelsene raser. Og jeg er kald. Hvor blir det av solen.

Vannet mitt frøs til is i løpet av natten.
Klokken 6.30 sitter vi i skråningen, fortsatt altfor langt unna Gilmans. Solen kommer, mamma sitter på en stein med lukkede øyne. For tusende gang brøler Modeste, “no sleep, Mama, no sleep!” For første gang foreslår jeg for mamma å snu.
- Nå sitter vi her på denne steinen, også ser vi på soloppgangen i fred og ro. Tar noen bilder, også snur vi nedover.
- Ikke tale om! Må opp!
Herregud! Jeg setter pekefingrene mine foran pannen, som to horn, snur meg mot Modeste og lager brekelyd. – “Like a goat!” Han ler ikke. Men mamma reiser seg og går videre oppover.

Solen kommer. Mawensi, 5150 moh.
Dagslyset flommer over fjellsiden, og endelig kan vi se mer enn den lille sirkelen av lys fra hodelykten. Både kropp og sjel tiner opp en smule. Modeste er imidlertid bekymret. Sun is coming, we’ ll be warm (er ikke det greit da, tenker jeg)  – we’ll want to sleep, big trouble going down. Aha. Jeg ser opp på mamma foran meg, som igjen ligger på bakken og prøver å mobilisere kroppen til fortsatt innsats. (I ettertid har hun fortalt meg at hun sovnet så fort hun lukket øynene) Det er tydelig at guidene vil at mamma skal snu. Kamili sier til meg, you go, Modeste take you to summit. Jeg har vært innom dette scenarioet flere ganger før vi dro. Hva om en av oss ikke klarer? Jeg hadde konkludert med at dersom begge var i stand til å ta en rasjonell avgjørelse for seg selv, og at begge var enige i at det var greit å skille lag – så ville jeg gjort det. Jeg ville snudd og gått ned alene, og jeg ville forstatt oppover om mamme ikke greide. I dette tilfellet er det fullstendig uaktuelt for meg å gå fra mamma. No, I’ll stay with you.
Nok en gang går vi videre. Vi ser Gilmans nå, det er innen rekkevidde, og det tror jeg er den eneste grunnen til at mamma får lov til å fortsette. Hun passer nemlig stadig bedre til beskrivelsen Desmond gav oss under briefingen på hotellet, av en person som rammes av hjerneødem (dødelig høydesyke)
- He’s like the only drunk in the room; the only one who doesn’t know he’s drunk. Man blir påståelig og steil, tenker kun på å komme seg til topps, uansett hvor usannsynlig det er. Man sjangler og virker ustødig. Jeg tror ikke for alvor at mamma er i ferd med å få hjerneødem, men det er uansett skremmende å se henne på denne måten. Hun er matt og fjern i blikket og klarer knapt å holde øynene oppe. Munnen er krøllet i et malplassert lite smil hele tiden, som om hun prøver det beste hun klarer å se ut som om hun aldri har hatt det så fint. Hun er så sta, hun ville slept seg opp på øyelokkene om hun hadde kunnet. Problemet er nå at vi slipper opp for tid. Vi har truffet Julie og Lise, de snudde begge på Gilmans og er på vei ned. Klokka går fra oss.

Kamili og Modeste setter ned foten idet vi endelig, endelig passerer den hvite stokken som markerer selve Gilmans Point. Mamma har hatt flere bevisstløse øyeblikk, og sitter ned mer enn hun klarer å gå. Kamili prøver å forhandle med meg, noe jeg finner helt komisk, han lover å lage diplom til mamma (det er tre punkter man får diplom for å nå, det første er Gilmans) om vi tar bilde av mamma der vi står, med skiltet i bakgrunnen. I promise, you take picture, I give her diploma, but now, make her turn! Jeg kunne ikke brydd meg filla om det diplomet, Gilmans Point eller Uhuru, det eneste jeg vil er at mamma skal være trygg. Så mens Kamili stabler henne på beina, tar jeg bilde av dem, også begynner vi å gå ned.

Gilmans Point! Hurra! Modeste, til venstre, er trøtt, sliten, sur og lei på dette punktet, men han anstrenger seg og viser tommel opp for Mama, som klarte å komme seg til 5681 moh på ren og skjær viljestyrke. Kamili, snille, milde Kamili slipper ikke armen til mamma herfra.
Nå er det bare to mil igjen. Nedoverbakke.

Share on Facebook

13 thoughts on “Natten

  1. Hm, rart – vet dere er hjemme igjen, men her satt jeg å følte med dere i det tøffe partiet og heiet dere fremover! “Litt til, kanonbra jobbet, flinke jenter, enda litt til!” :) Nok et kjempe bra & levende reisebrev, du er kjempe flink Mariann! (slengte nesten på et hjerte der, hehe ;) ) – Gleder meg til neste! :)

  2. Litt glad for at jeg så mamma sin kommentar på forrige post, så jeg vet at hun er ok :-) skikkelig spennende dette her!

  3. Fantastisk godt skrevet Mariann!! Jeg sitter, som de andre, og heier dere fram – og kan formelig fysisk kjenne hvor sliten dere er. Bildene viser jo også veldig godt _hvor_ bratt det er der!!! This mountain is not for the fainthearted! Gleder meg til neste brev!!

  4. Ja, her var det bare en ting som tellte, å komme seg opp til Gilmans Point. Hadde pusten og helsa vært bare litte grann bedre, så hadde turen vært mye lettere. Kan skrive under på at jeg var så sliten som jeg aldri før har vært, men OPP skulle jeg. Basta!!:) Stakkars Mariann, hadde en engels tålmodighet med meg og snegletempoet mitt, og hun var glad når jeg endelig gikk med på å snu. Men jeg er litt stolt, tross alt, over at jeg kom meg så langt som jeg gjorde, det var mange spreke folk som snudde, lenge før meg:)

  5. Jeg er så glad for at jeg leser dette innlegget etter at dere er kommet tilbake til Norge. Jeg ble livredd av å lese dette, og fy fasan så usannsynlig sterk mammaen din er, jeg bøyer meg i støvet! Jeg har vondt i magen, og gleder meg veldig til å lese neste innlegg, for å finne ut hvordan dette gikk – og du har helt fantastiske fortellerkunnskaper!

  6. Så gøy å lese, Mariann! Minnene kommer tilbake! Vi gikk også treigt oppover, den første gangen vi gikk, gikk jeg med mamma og ei eldre dame. Vi kom til Gilmans, men de to damene ble vel dyttet opp på slutten der. Husker også det at “alle andre” var milesvis foran oss. Andre gangen gikk jeg aleine opp rundt kraterkanten til Uhuru. Fikk faktisk bittelitt lyst til å gå en gang til når jeg leser reiseskildringene dine;)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>