En hverdagskjønnsrollestudie

Begge ungene har vært febersyke et par dager, Ivar har hatt hjemmekontor. Etter (den herlige gatekjøkken) middagen jeg ordnet i dag, utviklet samtalen seg på følgende vis:

Ivar: Æ går ut å gjør nåkka ute.
Jeg: Hva skal du da? (uvanlig interessert)
Ivar: (sukker) én av tusen ting som venter – skru ned forskaling (vi fikk ny mur utenfor tidligere i uka) klippe plen..
Jeg: JEG kan klippe plen!

Så, etter at Ivar hadde gått ut, ventet jeg til alle naboene hadde durt og skranglet over tomtene sine etter tur, på denne eneste noenlunde tørre dagen denne uka. Så gikk jeg omsider ut, som den siste i nabolagets plenklippings – stafett. (Pytt, det er vi sjøl som har de minste ungene i nærheten, og de har snudd døgnet totalt)

Sara: Skal DU klippe plen, mamma?
Jeg: Ja?
Sara: E ikke det mannane som bruka å klippe plen da?
Jeg: Pøh. Damer kan også klippe plen!

Jeg bukserte klipperen ut av skjulet. Etter to resultatløse drag i snora, tenkte jeg at Ivar kunne hjelpe meg å få start. Så jeg hentet ham, fra bak huset der han demonterte forskaling.

Ivar: Træng du hjælp?
Jeg: Ja…
Ivar: Til å få ut klipperen?
Jeg (indignert): Nei! Til å starte den! *snøft*

Så viste han meg at jeg måtte sette spaken under kanin – symbolet, før jeg dro i snora. Han dro ett drag, og klipperen startet. Han forklarte at jeg nå kunne flytte spaken mot skilpadde- symbolet. Det visste jeg jo. Også var jeg skuffa over at han ikke spurte om jeg hadde åpnet for bensinen, for det visste jeg også, den lille ventilen på slangen hadde jeg funnet og skrudd opp. Jeg hadde også konstatert at det var bensin på tanken, ikke mye, men jeg vurderte det som nok. Ingenting av dette spurte Ivar om. Det burde han ha gjort.

Ivar gikk bak huset igjen, og jeg klippet én stripe gress. Så døde klipperen. Jeg fikk start igjen, men den døde, helt sånn sakte, akkurat som om den var tom for bensin. Med kjennermine, skrudde jeg opp bensintanken og sjekket. Njø, det skvulpet nå litt bensin nedi der, men det var kanskje litt lite når tomten er litt kupert og tanken bikker opp og ned, tenkte jeg i mitt tekniske sinn. Så jeg hentet Ivar igjen.

Ivar: Skal æ fylle på bensin?
Jeg: Ja….

Ikke for at jeg ikke VISSTE hvor jeg skulle tømme bensinen. Men jeg visste ikke hvor bensinen står. Også var jeg ikke overbevist om at det faktisk var problemet. Så Ivar fylte på bensin. Også fikk han ikke start. Ivar har veldig vondt i albuen etter å ha skrudd OPP forskalingen. (Og bygd St. Hans bål) Han var bare sånn passe fornøyd med å herje med en vrangvillig startsnor.

Ivar: Hælv… (mumler) du må jo sjekke bensin før du starte nåkka!
Jeg: Jeg gjorde det! Jeg syns det så nok ut!
Ivar: Jaja – jeg vet ikke om motoren har blitt sur eller hva. Men Æ e nå hvertfall sur!
Jeg: …. (fniser på en måte jeg håper er avvæpnende)

Ivar: Har du skrudd på den hær? (peker på ventilen som åpner for bensinen)
Jeg: (stolt) Ja! Jeg åpnet den!
Ivar: Nei. Du stengte den. Den sto åpen.
Jeg: ???! (har fortsatt problemer med å tro at Ivar har latt den stå åpen, han er nemlig verdens største pedant i slike fall)

Ivar: Ser du? O- F-F står det der.
Jeg: Å ja. Jeg så ikke på den. Er du ikke glad for at jeg hjelper deg å klippe plen?
Ivar: Du innser at hvis jeg hadde klipt plenen sjøl, så hadde jeg vært ferdig nå?
Jeg: Vil du heller at jeg skal hjelpe deg å skru ned forskaling?

Tenk, det ville han ikke.

Men jeg klippet plena da!

Share on Facebook

3 thoughts on “En hverdagskjønnsrollestudie

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>