Rekkeviddeangst

Ivar har kjøpt el – bil. Jeg lurer på om han har tatt høyde for at han er gift med et menneske som aldri har mer enn 8% strøm på noe som helst som trenger lading.

Dessuten hater jeg intenst å sette meg inn i bruken av nye ting, og bilen har både automatgir og alskens innretninger som jeg ikke forstår noe av. Den piper og hyler for alt mulig, og mens man kjører, holder den deg oppdatert på relevant og – for meg – komplett irrelevant informasjon. Jeg trodde jeg skulle besvime da den minnet meg på å ta med mobilen i det jeg steg ut av den før første gang. Så jeg holdt meg unna den så lenge det var mulig.

Hva Ivar ser når han sitter i den nye el – bilen.

En søndag var det ikke mulig å utsette det lenger. Min første kjøretur på egenhånd, under tvang og med hjertet i halsen, endte med at bilen stoppet midt i et kryss og sto der som død, inntil jeg ringte Ivar i pur forbannelse og strødde eder og galle til han kom meg til unnsetning med dieselbilen. (Benytter anledningen å beklage til den vennlige mannen som banket på ruta og spurte om jeg trengte hjelp. Det var virkelig ikke meningen å frese som et lemen opp i ansiktet ditt) Som vanlig i slike situasjoner, løser problemet seg så snart Ivar er innen synsvidde, uten at han trenger å foreta seg noe som helst: el- bilen startet like plutselig som den hadde stoppet. Faen i helvete.
- Vil du kjøre dieselbilen hjem, spurte Ivar.
- Nei, nå kan jeg like godt kjøre denne helveteskapen!

Hva jeg ser når jeg sitter i den nye el – bilen.

Moren min sin komplette mangel på tiltro til meg, gjør ikke saken noe bedre. En gang kom jeg trillende inn på en parkeringsplass for å hente barna, som hadde tilbrakt dagen sammen med Besta’en sin. I det mamma så meg komme, i den nye bilen, hanket hun ungene inn og klemte dem fast inntil seg mens jeg leste på munnen hennes – kom her, de’ e’ mor dokka som kjøre! Dette, i kombinasjon med min egen, uttalte aversjon mot den stakkars doningen, fører til at jeg stadig får spørsmål som “men KAN du kjøre nybilen da, mamma?” fra barna.

Nå går det litt bedre, jeg har ikke lenger paralysernede angst for å kjøre automatgir. Jeg har vent meg til å ikke få fnatt av at det ikke finnes noen clutch, og tror ikke lenger at motoren kveles så fort jeg må slakke ned farten. Jeg liker at bilen er liten og snerten, og ryggekameraet er heller ikke noen ulempe (den hysteriske ryggealarmen derimot, kunne godt hatt litt bedre nerver) Lukten av ny bil, og at ingenting slarker eller skrangler er helt ok.

Likevel – jeg sliter med å ta den på alvor. Det føles fortsatt som en litt forvokst radiobil, med den latterlige av – og – på knappen og mangelen på motorlyd. Her om dagen tenkte jeg dønn seriøst, at jeg “bare kunne ta el – bilen” for å kjøre et lite ærend etter å ha drukket et glass vin. (Før noen får hjerteflimmer, må jeg si at dette høyst idiotiske innfallet bare føyer seg inn i rekken av andre høyst idiotiske innfall som dukker opp i hjernen min fra tid til annen. Jeg har for eksempel også brått overbevist meg selv om at jeg har tatt feil bil med meg fra parkeringshuset på kjøpesenteret. Eller jeg kan tenke at jeg har glemt mobilen min hjemme, samtidig som jeg sender en tekstmelding. Jeg har tydeligvis ikke åndsnærværelse nok til å hindre at slike imbesile tanker oppstår, men jeg identifiserer dem heldigvis nokså kjapt – så jeg kjørte naturligvis ikke el – bilen heller etter det glasset med vin)

Share on Facebook

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>