Dramablogging er framtidens Buffalosko

Du vet den følelsen, når du blir minnet på hva som var kult da vi var yngre? Jeg blir f.eks pinlig berørt av å tenke på min blondeste fase. Jeg bleket håret mitt tre ganger på like mange timer, på jakt etter den ultimate platina, uten å bli helt fornøyd. Blondorexi burde vært en klinisk diagnose, for når jeg ser på gamle bilder er det latterlig åpenbart at jeg var MER enn blond nok. Jeg lignet en albino med glittersminke. Vi gikk med sinnsyke platåsko, de modigste med 17 cm såle, og så ut som klovdyr i sølvfolie.

Det var ikke dette jeg skulle snakke om. Jeg skulle bare sette moduset litt, hvordan oppfatningen vår av hva som er kult endrer seg over tid, og hvordan fortidens sosiale koder ofte får et komisk anstrøk når man ser tilbake.

Jeg begynte å blogge i 2009, og var en av omkring 300.000 som syns det var gøy å dele fra hverdagen. Etter tre år mistet jeg interessen, og tenkte ikke mer på innholdet som fløt rundt på verdensveven. I fjor så jeg gjennom det på nytt, og det føltes omtrent som å se et bilde av seg selv fra Buffalosko – perioden. Eller som å lese en skoledagbok fra sjuende klasse. Om jeg skal si noe som helst positiv om det, så er det i alle fall fint å få bevist at man modnes med alder.

Sosiale medier har blitt en salgskanal. I utgangspunktet uproblematisk, men hvis det er privatlivet ditt som selges, tror jeg flere kommer til å oppleve noe av det samme som meg – eller verre, fordi nedslagsfeltet er større, og det som har blitt delt er langt mer privat. Barna dine vokser til, livet ditt tar nye vendinger, rollen sosiale medier har i folks liv forandrer seg. Tiden går fra det gamle innholdet ditt, og når du ser tilbake på det, føles det bare pinlig, utdatert, og i verste fall utleverende.

Kvalitetsbloggere i dag satser på solid innhold, gjerne innenfor et bestemt tema – mat, trening, livsstil, mote, interiør. De tar gode bilder, har godt språk og er bevisste sin rolle som en kommersiell kanal. De tar vare på troverdigheten sin og tar sunne, framtidsrettede valg, for seg selv, for businessen sin, og familien sin.

Så har du de andre. Dramabloggene. De som først og fremst har høye lesertall, fordi de er utleverende på grensen til det pinlige. De deler de mest private sidene av sin tilværelse, bruker bloggen sin til å ramme en tredjepart, og tar publikum med seg som heiagjeng. De forteller åpent om solide overlapp i forhold, farskapstester, krangel med eks’er, barnas sykdommer og sitt eget kjærlighetsliv. Synker lesertallene, slipper man kikkerne enda litt nærmere på, konstruerer en enda mer provoserende overskrift, kler av seg litt mer, eller går hardt ut i media med en eller annen påstand. Disse bloggerne har aldri klart å etablere seg en nisje, eller kanskje startet det som en temablogg en gang, men så viste statistikken at drama og dyneløfting selger mer enn mammalivet, bakelivet, interiørlivet.

Hvordan blir det for disse folka å se tilbake på alt dette? De fleste av dem er under 30. Jeg var 31 da jeg begynte å blogge, og følte meg den gangen både moden og fornuftig. Likevel tok det bare noen få år og litt lett selektiv hukommelse å bli både sjokkert og ikke minst flau av mitt eget innhold. Jeg har brukt masse tid på å slette gammelt ræl (for hey, det det er IKKE er nok å slette bloggen din – du må be Google fjerne hvert eneste føkkings bilde som dukker opp på relaterte søk) Det andre har kopiert over på eksterne nettadresser, er vanskeligere å få fjernet.

Heldigvis for meg hadde jeg en liten blogg, jeg sto ikke midt i en livskrise, jeg hadde et relativt stabilt følelsesliv, en helt vanlig hverdag med én mann, to barn og generelt lav dramafaktor. Det var hensynet til barna som gjorde at jeg fjernet alt, det føltes feil at deres (helt ordinære) barndom skulle ligge dokumentert på en åpen nettside.

Hvordan kan man som forelder stå for holdninger som “barna mine tåler at jeg blogger om mennene i livet mitt, vi har nemlig et nært og ærlig forhold”. Eller “barnet mitt vet at pappaen ikke vil ha noe med h*n å gjøre, så det gjør ikke noe at jeg forteller det på bloggen min”.  Eller “barna mine vet at jeg hadde det vanskelig da jeg traff ham som ikke er pappa til noen av dem, så det gjør ikke noe at jeg deler med tusenvis av mennesker at jeg var utro da de var små”. Hvordan vil det føles å bli eldre, og vite at de (forhåpentligvis) mest turbulente årene i livet ditt, er en historie som aldri kan slettes fra bevisstheten til flere tusen fremmede?

Har de aldri lest sine egne dagbøker fra skoledagene, kjent på kleinheten av lese ordene til en person du nesten ikke kan huske at du har vært? Rødme over hvor umoden man var? Eller sett på gamle bilder, og tenkt – gud, hvordan er det jeg ser ut!? De fleste har sine erfaringer, minner og tanker trygt gjemt i en album eller dagbok med hengelås – men noen velger å rulle ut livserfaringen sin på internett i sanntid. De blir offentlige personer, fordi de tilbyr privatlivet sitt som en kommersiell ressurs. De kan aldri gjemme erfaringene sine, på godt og vondt, i en pappeske på loftet, fordi de deler minnet av den med tusenvis av mennesker.

Om noen år vil det kanskje gjøre vondt i mer enn bare forfengeligheten å skulle se tilbake. 

Blogglisten hits

 

Share on Facebook

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>