Motordeler og blondeduker

Årets siste feriedager tilbringes på landsbygda nordpå. Her nytes late dager med flott natur, sosialt samvær med familie og venner, og opptil flere dager med sol og varme. Jeg skal jeg ikke utbrodere akkurat dette til kjedsommelighet, det var bare for å sette scenen for min nyeste bilhistorie.

Her om dagen hadde jeg et ærend et stykke bortetter veien, så jeg brukte en av bilene som er tilgjengelig for utlån på gården. Det er vanskelig å beskrive denne farkosten uten å fornærme eieren, så jeg må først si at det er utrolig snilt at vi fikk låne den og at den stort sett fungerer etter intensjonen. Kjøreopplevelsen er imidlertid tilsvarende en pappeske trukket med aluminiumsfolie, med fire hjul vilkårlig montert med løse bolter.

I det jeg la i vei mot destinasjonen, hørte jeg i grunn med det samme at motoren gav fra seg et litt større lydrepertoar enn jeg har lagt merke til tidligere. Nå snakker vi ikke om et kjøretøy fra dette årtusenet, så jeg skrev de nye lydene på alderskontoen. Etter et par hundre meter, begynte det imidlertid å lyse “STOP” i lysende orange skrift i dashen. Jeg er jo ikke akkurat kjent for å ta gode avgjørelser i bilsammenheng, så i dette tilfellet bestemte jeg meg for å innhente en second opinion. Jeg ringte gemalen som befant seg på fisketur, for å spørre om det hadde noe for seg å lytte til oppfordringen fra bilen. Han, som sto midtfjords til knes i sprellende torsk og prøvde å få sluken ut av kjeften på den siste fisken, sa at det sannsynligvis gikk bra å kjøre et stykke til, så jeg og min mann – som for øvrig er maskiningeniør – ble enige om at det tryggeste var å ikke stoppe motoren, siden batterilampen også begynte å lyse rødt. Ja, sånn at jeg kunne komme meg hjem, tenkte vi.

Jeg skulle heldigvis ikke særlig langt, for det ble en mistenkelig lukt av brent gummi inne i kupeen relativt kort tid etter, så jeg kjørte inn til siden og stoppet motoren. Jeg innhentet assistanse på stedet fra to karer med motorerfaring. De konkluderte med et blikk under panseret (og røykskyen som sto opp derfra) at diagnosen var svidd startmotor. De dyttet bilen i gang igjen, så jeg kunne krype hjem uten bruk av nevnte motordel.

Gemalen kom tilbake fra fisketur, og som medskyldig (kremt) tok han på seg oppgaven å skru ut den ødelagte delen. Jeg som hovedanklaget, følte nok skyld til at jeg ble med opp i garasjen som moralsk støtte. (Noe ut over det kan jeg normalt ikke bidra med i slike sammenhenger.) Å få ut startmotoren viste seg lettere tenkt enn gjort, for den ene skruen var plassert så skinnbarlig utilgjengelig at den var umulig å lokalisere uten inngående kjennskap til den aktuelle modellen. Jeg kunne høre på glosestyrken at min nordnorske mann begynte å bli en smule utålmodig, så jeg gjorde det enhver kvinne gjør i en krisesituasjon – jeg Googlet. “Hvordan skifte startmotor på Peugot 307″

Litt overraskende fant jeg umiddelbart en 6 år gammel forumtråd på engelsk der noen hadde nøyaktig tilsvarende problemstilling. “Jeg har lokalisert to av skruene, men finner ikke den tredje og siste” leste jeg høyt, før det litt skrøpelige internettet akkurat der tok seg en pause.
- Kan du kanskje fortælle mæ nokka nytt i den sammenhængen?!, hørte jeg fra under motoren, der mannen med tilkjempet ro ventet på resten av høytlesningen. Lynraskt forflyttet jeg med til et sted med bedre dekning, og kunne følgelig formidle et pinlig omstendelig svar fra en kar som nylig hadde foretatt samme operasjon. Ikke lite stolt kunne jeg konstatere at mitt bidrag førte til at den bortgjemte bolten ble funnet betydelig raskere enn den ellers ville ha blitt, ettersom det ble lett grundig fra undersiden av motoren. Hvis du skal skifte startmotor på en Peugot 307, må du ta den siste bolten ovenfra. Legg deg det på minnet, så kan du muligens briljere med denne kjensgjerningen selv, på et senere tidspunkt.

Etter ytterligere innsats, var startmotoren frigitt fra sin tilværelse inne i motorrommet, og vi kunne starte jakten på en ny. En ringerunde senere, kunne minst et par steder inne i byen skilte med en mulig erstatter av riktig sort. Så da ble det bytur.

Noen timer senere måtte vi erkjenne at INGEN hadde helt rette arten startmotor, så vi måtte bestille en. Jeg vil tro de fleste vi var innom hadde et sterkt ønske om å bistå oss i nøden, ettersom den ødelagte delen ble presentert som dette.

Den ene mekanikeren kommenterte forsiktig: blir ikkje kjærringa di førrbannja når du bruke blondedukan til å pakke inn motordelan?

Om lykken står oss bi, kommer rette sorten til gards i morgen, etter nok en “svipptur” til byen langsetter den humpete landevei – med en annen bil. Forhåpentligvis i tide til at eieren ankommer etter sitt opphold i veldig fjerne strøk. Kjære deg, hvis du leser dette på en eller annen flyplass et eller annet sted i en annen tidssone: jeg kan nesten garantere at bilen din vil starte bedre enn noensinne når du kommer hjem.

I motsatt fall blir dette en føljetong.

Share on Facebook

2 thoughts on “Motordeler og blondeduker

  1. Hehehe! Krysser fingrene for rett del :-) Har selv en Peugeot 407. Fungerer virkelig en Peugeot oppi nord? Radioen i min kortslutter (DUNK DUNK DUNK!!!) hver gang det er litt antydning til fuktighet. :-D

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>