Om hat, løgn og forfatterskap

Anne Brith Davidsen har skrevet bok om hatet hun har opplevd som offentlig person. Særlig vier hun mye plass til Kvinneguiden, der Anne Brith sin aktivitet på sosiale medier har blitt diskutert over lang tid. Jeg er en av “KG – kjerringene”, angivelig delaktig i å ødelegge livet hennes. Imidlertid er jeg ikke anonym, og noen hater er jeg ikke.

La meg først si at jeg skjønner hvilken belastning det må være å ha en eviglang tråd om seg selv i landets største nettforum. Jeg har selv lest unødvendig stygge utsagn i trådene om Anne Brith, men det er langt flere av de rasjonelle, velbegrunnede kritiske innleggene. Og det har aldri, aldri vært skrevet negativt om barna hennes på Kvinneguiden. Det som har vært diskutert, er Anne Brith sin nærgående utlevering av deres liv.

For et par år siden sto jeg fram i Aftenposten som angrende mammablogger, og har siden engasjert meg i den offentlige debatten om eksponering av barn i sosiale medier. Ofte har jeg trukket fram annebrith.no som et eksempel på hva jeg mener er uheldig utlevering. Journalister og debattredaksjoner har forsøkt å få henne i tale når jeg har fortalt om mine erfaringer i media, uten å lykkes. Senere har hun uttalt til TV2 at hun skulle slutte å skrive om barna. Det holdt hun ikke, og på Snap og i dokusåpen Bloggerne er de hjertelig til stede. Selv etter bokutgivelsen, og truslene som angivelig førte til at hun sluttet å blogge, delte hun fra skolegang og fritid på Snap.

Hvis man opplever offentlighetens søkelys som en ekstrem belastning, hvorfor fortsetter hun da å dra med seg familien inn i det? Ville det ikke være mest naturlig å skåne ungene fra det nådeløse rampelyset? Istedet tok hun et aktivt valg om å IKKE skjerme barna. Hun valgte å fortsette å gi kritikerne ammunisjon, samtidig som debatten om barns rett til privatliv gikk høyt i mediene.

I boken går ikke Anne Brith nevneverdig inn på egne vurderinger, hun nøyer seg med å si at dette er hennes avgjørelse, det er hennes barn, og de som er uenige bør helt enkelt respektere hennes valg. Personlig syns jeg det er vanskelig å ha forståelse for et slikt ståsted, når Kripos, Datatilsynet, Barneombudet og all faglig kompetanse tilsier at man bør skjerme barna i sosiale medier. Når Anne Brith gjør det stikk motsatte, et det grunnen til at jeg og mange andre kritiserer henne.

Noen tanker og synspunkter om boken i seg selv.

Litterært er innholdet svakt. Tekstene framstår repetitive, med unødig mange ord i forhold til innhold. Eksempelvis dette avsnittet fra side 29:
(…) og det var her jeg forsøkte å skape et trygt familieliv for barna. For meg betydde tryggheten enormt mye. Det som var viktigst var å skape en normal hverdag der barna kunne føle seg trygge (…)

Det er vanskelig å følge en lineær tidslinje, både i boken som helhet, og innenfor kapitler og avsnitt. Anne Brith hopper fram og tilbake i tid, og det er problematisk å forstå når de ulike hendelsene har funnet sted. Historien blir dermed ikke bygget opp mot et klimaks, men framstår som springende, gjengitt med løsrevne episoder og epoker. Dette understrekes av de uthevede sitatene med kritikk, som rent fysisk stykker opp boksidene. (Og bidrar til at det nokså tynne innholdet kan strekkes over 247 luftige sider) Bokens røde tråd synes å være Anne Brith sin søken etter svar på hvorfor hun blir hatet så intenst, og ikke minst hvem det er som hater henne.

Ikke på noe tidspunkt i boken reflekterer hun over sin egen rolle i de utallige konfliktene hun havner i. Hun spekulerer i om deltakelsen i Hele Norge Baker, der hun mener seg feilaktig framstilt av TV3, kunne legge grunnlaget for det negative inntrykket, til tross for at hun mener å ha tilkjennegitt “kjærlige og omsorgsfulle egenskaper og gjerninger” under innspillingen. (side 53). Ellers beskriver hun en rekke ytre omstendigheter som sørger for at hun, uskyldsren og med tro på det gode i mennesker, gang etter gang havner i skuddlinjen. Det var publikum som tvang henne til å stå fram med navn og ansikt på bakebloggen, det var Nettavisen som truet henne til å “bli en klikkhore”, United Influencers dolket henne i ryggen, foreldrene i lokalsamfunnet frøs henne ut, og publikum misforsto hennes “likefremme og freidige nordnorske humor” (side 43) til stadighet. Gjennom hele boken går Kvinneguiden, og senere Egmont igjen som hennes erkefiende, både ledelsen og forumdeltagerne.

En rekke logiske brister i resonnementet hennes gjør leseopplevelsen til en frustrerende øvelse. Folk må slutte å legge seg opp i hva andre gjør, insisterer hun, samtidig som hun skildrer time på time med egen kartlegging av brukere på Kvinneguiden og etterforskning av dem på sosiale medier. På bloggen har hun i årevis hevdet at hun ikke leser kritiske kommentarer, og at hun ikke leste om seg selv på forum. Faktisk uttalte hun til media at hun nesten ikke fikk noe kritikk de første seks (!) årene, men i boken bobler hatet fram allerede da hun var en ansiktsløs bakeblogger. Hun forteller om mapper på pc’en der de ulike kritikerne ble sortert, en av mappene kalles “mulig anmeldelse”. Hvilken framstillingene er sanne? “Folk MÅ kunne greie å holde seg saklig og føre en behersket dialog slik jeg lærte av pappa”, skriver hun på side 79. Dette står i grell kontrast til vitnefortellingene av Anne Brith som skriker beskyldninger om hets og injurier, samt dulgte trusler om å ha funnet personlig informasjon om vedkommende.

Det er også forunderlig å lese om skattesmellen i 2017, som nesten drev henne til sin fjerde konkurs, når man vet at hun i samme tidsrom blogget jevnlig om huskjøp, møter med banken og telefoner til meglere. Hele denne tiden må jo Anne Brith ha visst at med 660.000 i gjeld til staten, svingende månedsinntekt og deltidsansvar for fire barn, så var et huskjøp ikke så nært forestående som hun gav leserne sine inntrykk av? Hun skjønner ikke at folk ikke trodde på 1000 – kroners budsjettet hennes, når hun vekslet mellom rollen som hardtarbeidende alenemor med stram økonomi, den glamorøse bloggersken som strødde om seg med dyre gaver, og narrativet om den økonomiske suksessen hun opplevde. Og ikke minst framsto selve innsalget til boken “I åtte år har jeg holdt kjeft” som en regelrett løgn, når alle som har fulgt Anne Brith vet at hun har viet spaltekilometer til sine kritikere på egen blogg.

Anne Brith skriver at anonyme ytringer må forbys ved norsk lov. Dette er en så navlebeskuende tanke at jeg må lure på hvordan det står til med samfunnsforståelsen hennes. Tidvis er hennes oppfatning av faktiske forhold på grensen til paranoia, noe hun også skriver selv, en kvinne på randen av sammenbrudd. Spørsmålet er om kvinner på randen av sammenbrudd burde få lov til å selge sin virkelighetsoppfatning i tilnærmet sanntid, til et betalende publikum? Hvor er forlaget, når Anne Brith utleverer ekser, nærmiljø og personer som lett lar seg identifisere via sin stilling eller relasjon til forfatteren?  

Anne Brith viser til flere konkrete eksempler på hatmeldinger som er langt utenfor grensen for det akseptable. Kommentarer som går på hennes utseende, klesstil og ren hets som “drep deg selv” er naturligvis på ingen måte i orden. Det er lett å si at man som offentlig person må forvente å få også slike tilbakemeldinger, men vi kan ikke henfalle til en slik fallitterklæring av den kollektive moral. Det ER viktig å kjempe mot hatkriminalitet. Dette kunne vært en viktig bok, men dessverre faller innholdet gjennom, både på den tekniske gjennomføringen og på troverdigheten til forfatteren. Det er veldig synd.

43 thoughts on “Om hat, løgn og forfatterskap

  • March 3, 2019 at 22:54
    Permalink

    Flott innlegg!

    Vi kan hvert fall trygt konkludere med at jordskjelvet hun spådde på God Morgen Norge uteblir. Fremdeles er det slik at ingen av kollegaene mine og de aller færreste av venninnene mine aner hvem Anne Brith Davidsen er. Og godt er det. Håper denne dama snart kan gi barna sine fred, og at hun kan drive med sine tallrike vendettaer på et annet sted enn offentlig internett. Jeg skjemmes på barnas vegne.

    Reply
    • March 3, 2019 at 23:23
      Permalink

      Vel, nå er det enda noen dager til 8. mars ?

      Reply
  • March 3, 2019 at 23:21
    Permalink

    Du er rå, en troverdig stemme som tar til motmæle mot bloggere og deres bedrifter under fullt navn. Takk for et godt og oppsummerende innlegg!

    Reply
    • March 4, 2019 at 08:58
      Permalink

      Tusen takk! ?

      Reply
  • March 3, 2019 at 23:33
    Permalink

    Spekulativt fra Panta forlag.

    Reply
    • March 4, 2019 at 08:59
      Permalink

      Ja. Igjen. Her burde det gått mange alarmer før boken ble gitt ut, men frykter at inntjenring har vært tungen på vektskålen her også.

      Reply
  • March 3, 2019 at 23:51
    Permalink

    Anonymitet på Internett gjør at vi kan lufte våre ideer, ta imot input og formulere de ideene bedre etter å ha diskutert med andre. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått inn i en diskusjon med sterke meninger, blitt argumentert mot, for dermed å skifte mening selv. Om vi ikke har den friheten, mister vi noe av muligheten til å tenke. Hva om vi alle måtte ytre oss under fullt navn? Hva om umoralske lover blir innført, slik at vi kan straffes for meningene våre? Skal vi måtte være redde for å ytre oss, og se at f.eks sjefen er uenig, og gir deg sparken som konsekvens?

    Jeg tror anonymitet på Internett er viktig. Det står ingenting i veien for at en bloggeier, eller eier av et sosialt medium(?) hindrer anonyme i å bruke deres plattform, men et nasjonalt forbud er ikke veien å gå. Det er heller ikke gjennomførbart rent teknisk.

    Reply
    • March 4, 2019 at 09:01
      Permalink

      Flott skrevet! Jeg har også lært mye av kommentarfelt, selv om jeg også kan få blodpropp i hjernen av å lese dem! ?

      Reply
  • March 4, 2019 at 00:06
    Permalink

    Så bra skrevet! 🙂 Jeg lurer på dette med at hun sluttet å blogge fordi det kom trusler mot barna(?). For boken må ha vært ferdig lenge før hun slettet masse innlegg. Hvor er logikken i å fortsette å eksponere dem i sosiale medier etter det? Kommer det slike trusler ville man vel beskyttet barna med nebb og klør, skaffet dem nye kontoer på Snapchat ++, og blitt helt oppslukt av stealth-modusen?

    Reply
    • March 4, 2019 at 09:06
      Permalink

      Boken må ha vært ferdig ganske nylig, for konkursvarselet skriver seg fra i fjor vinter. Antagelig har hun ruget på endel materiale fra før også. Men det er svært, svært mye som ikke henger på greip her, det er fortalt så motstridende historier at hun må ha løyet den ene eller andre gangen ved flere anledninger. Troverdighet er ferskvare, og hennes har dessverre gått ut på dato.

      Reply
  • March 4, 2019 at 07:17
    Permalink

    Fantastisk godt oppsummert og skrevet FruJohansen! Og ikke minst viktig.
    Nå håper jeg det blir stille rundt denne Davidsen, i det minste for barnas skyld, som virker som noen flotte, selvstendige barn av det jeg har sett. For deres skyld bør alt mor gjør slippes og bæres på deres unge skuldre. Det blir fort et for Utrygt miljø når mor skaper rabalder rundt sin egen person. Det må hun spare dem for.

    Reply
  • March 4, 2019 at 10:50
    Permalink

    “likefremme og freidige nordnorske humor” ?? Som nordlending forbeholder jeg meg retten til å ta avstand fra hennes form for humor. Vi er kanskje freidige, vi er kanskje litt på kanten og vi banner kanskje litt for mye (noen av oss), men det er ikke typisk nordnorsk å være ondskapsfull og hevngjerrig.

    Reply
    • March 4, 2019 at 10:54
      Permalink

      Jeg vet! Jeg er gift med en nordlending selv! 😀

      Reply
  • March 4, 2019 at 13:14
    Permalink

    Takk for en veldig god oppsummering av boken. Jeg vippset til 2230, kroner 305,- til Redd Barna 😉

    Reply
    • March 4, 2019 at 15:45
      Permalink

      Det var veldig snilt av deg, tusen takk! <3

      Reply
  • March 4, 2019 at 15:09
    Permalink

    Mariann, seriøst – blodpropp på hjernen av i lese kommentarfelt? Skjerp deg.
    Mulig du og resten av saueflokken på KG, som tydeligvis ikke har annet å fordrive dagene med enn å spy ut dritt, tror det.

    Skammelig at du er det at du er så uopplyst. Trodde du var en stemme i samfunnsdebatten, men det er visst bare i et smalt område. Kanskje du skulle lese deg litt opp på hva som kan gi blodpropp i (ikke på) hjernen, i stedet for å bruke timesvis på KG og gjenta det samme til det kjedsommelige. Repeatknappen har muligens satt seg fast der inne, hva vet jeg?

    Jeg har på få år mistet tre nære familemedlemmer av blodpropp i hjernen. Siste i forrige uke.

    Og det har ingenting med lesing av kommentarfelt å gjøre, det gjør deg kun dummere.

    Hilsen en som snart skal i begravelse og som ikke vet når det smeller i mitt hode.

    Reply
    • March 4, 2019 at 15:30
      Permalink

      Takk for irrettesettelsen, den var fortjent. Jeg har selv flere nære som har hatt blodpropp i hjernen. Jeg vet hva det kan gjøre med et liv. Når jeg bruker det som et flåsete uttrykk, så setter jeg det ikke i sammenheng med det jeg opplever i virkeligheten. Jeg forstår at slike språklige sleivspark kan være krenkende. Kondolerer med tapet ditt.

      Reply
    • March 15, 2019 at 14:44
      Permalink

      Selv om Mariann legger seg flat, så vil jeg uansett påpeke at du som skriver dette nok vet godt at dette er et utrykk. Slike har vi en million av i språket vårt. Som å si når noen skremmer deg “Nå fikk jeg nesten hjerteinfarkt!”. Skal alle som har hatt/kjent noen som har hatt hjerteinfarkt hevde seg krenket av dette? Det hadde vært veldig slitsomt, og ytterst begrensende for språket. I den konteksten dette ble skrevet er det faktisk bare tull å lage en sak ut av det, selv om blodpropp tydelig og forståelig er et sårt punkt for deg. Anbefaler deg allikevel å finne noe annet å bruke tiden din på enn å lage storm i vannglass. Og kanskje bør du tenke gjennom hva slags ord og uttrykk du selv bruker i hverdagen?

      Reply
  • March 4, 2019 at 16:39
    Permalink

    Du har vel oppsummert boka slik jeg tenkte at den ville være. Jeg har også lurt på om det ikke finnes forlagsfolk og journalister som tenker at noen må beskyttes mot seg selv.

    Reply
    • March 4, 2019 at 19:12
      Permalink

      Jeg skulle ønske den paragrafen i Vær Varsom – plakaten ble benyttet litt oftere, ja.

      Reply
  • March 4, 2019 at 18:41
    Permalink

    En rettferdig og objektiv oppsummering av boken! Fantastisk!! ????

    Reply
    • March 4, 2019 at 19:11
      Permalink

      Tusen takk! 🙂

      Reply
  • March 6, 2019 at 20:26
    Permalink

    Nydelig oppsummering, saklig og flott! Du formulerer deg så fint.
    Lurer på hvordan salget av boken egentlig blir. Tviler på at så mange har tro på den.

    Reply
    • March 8, 2019 at 10:07
      Permalink

      Tusen takk selv! <3

      Reply
  • March 7, 2019 at 23:12
    Permalink

    Kunne kysset deg. Fantastisk innlegg

    Reply
    • March 8, 2019 at 10:06
      Permalink

      Tusen takk <3

      Reply
  • March 10, 2019 at 16:14
    Permalink

    Jeg har alltid likt dine innlegg i Rampelys, men jeg var ikke klar over at du hadde en blogg som er oppe og går også 🙂 Synes oppsummeringen av boka var veldig bra, og det høres ikke ut som noe jeg trenger å lese. Nå skal jeg heller se om jeg finner mer lesestoff her :))

    Reply
    • March 10, 2019 at 21:01
      Permalink

      Tusen takk! Bloggen er sporadisk oppe og går, hehe!

      Reply
  • March 13, 2019 at 17:59
    Permalink

    Anne-Brith Davidsen, en mor som jeg ikke ante noe om før idag. Det siden jeg bekymrer meg langt mer om samfunnet vi lever i til at jeg skal lese rosa blogger, bakerblogger etc. At du tilater deg å kritisere boka hennes tyder jo på at du er aldri så lite ondskapsfull. ABD er alenemor og antagelig like opptatt av å få det til å gå rundt som mange andre enslige mammaer. Jeg har selv vært en av dem. Når det attpåtil viser seg at hun har vært konkurs gjentatte ganger og nå kanskje mistet boligen sin, synes jeg det er trist at dere unge kvinner må hakke på hverandre på denne måten. Det er mildt sagt barnslig. Er det samfunnet som har gjort dere til narsissister? Jeg har grunnlag nok for å ytre meg om denne personlighetsforstyrrelsen. Kort sagt, prøv å støtte hverandre i disse vanskelige tider. Jeg er uansett overbevist om at ABD gjør så godt hun kan! Prøv, bare prøv å gå litt i dere selv. Det er noe som heter at det er lett å se splinten andres øyne, men bjelken i ditt eget, ser du ikke.

    Reply
    • March 13, 2019 at 19:50
      Permalink

      Tusen takk for engasjert kommentar, det setter jeg pris på.
      Jeg er ikke ondskapsfull fordi jeg skriver om Anne Brith sin bok. Jeg deler min mening om et kommersielt produkt, på min egen blogg. Syns du Aftenposten er ondskapsfulle når de anmelder bøker, filmer og musikk?

      Hvorfor mener du at Anne Brith sin sivile status er relevant for hvordan hun tjener til livets opphold? Jeg mener hun opptrer grovt uetisk, og kritiserer hvordan hun røkter sin offentlige posisjon i sine egne kanaler. Jeg syns ikke det er greit at hun eksponerer barna sine i den grad hun har gjort. Det er heller ikke greit at hun holder publikummet sitt for narr, eller at hun henger ut både ukjente og mennesker som har stått henne nær. Og det er overhodet ikke greit å gi ut en bok full av injurierende påstander om personer som ikke er godt nok anonymisert. Hvis en redaktør for en avis hadde oppført seg som Anne Brith, ville du da ha unnskyldt henne med at vedkommende var alenemor, og gjør så godt hun kan? Hva med en politiker? En lege? Anne Brith driver en bedrift. Hennes personlige økonomi eller rolle som omsorgsperson er ikke relevant for hvordan hun utøver sitt yrke. Kritikkverdige forhold i en bedrift vil alltid være gjenstand for kritikk.

      Hva syns du om at du selv setter tunge diagnoser på mennesker du ikke aner noe om? Og på hvilken måte mener du at jeg eller noen i kommentarfeltet mitt er narsissister? Jeg har også grunnlag for å uttale meg om denne personlighetsforstyrrelsen, og jeg ser ingenting som ligner på det her.

      Jeg er også overbevist om at Anne Brith gjør så godt hun kan. Det er ikke innsatsen hennes jeg kritiserer, for den må jo sies å være formidabel. Det er retningen, fokuset og virkemidlene som provoserer.

      For øvrig lurer jeg på hvordan du har klart å lese deg opp såpass på Anne Brith, når du ikke har hørt om henne før i dag?

      Reply
  • March 13, 2019 at 21:27
    Permalink

    Til fru J. Nå hadde jeg ikke til hensikt å føre en dialog her på bloggen din. Men til det siste spm ditt: jeg er selv utdannet journalist og god på research. Det tok meg ikke lang tid å få et aldri så lite grep om hvem ABD er. Så pass forsto jeg at jeg mente det kunne være på sin plass å kommentere på lik linje som de andre som har kommentert deg. Har ikke hevdet at de samme er narsissister. Det er en konklusjon du selv trekker. Og kanskje burde du ikke være så rask med å konkludere. For hvem er du? En medie-kritiker? En som har fått betalt av avisa spes for en oppgave som er gitt henne? Ikke sånn jeg forstår det. Du har en blogg, selv har jeg hatt tre blogger, den første er fremdeles mulig å lese om du googler. Du spør: Syns du Aftenposten er ondskapsfulle når de anmelder bøker, filmer og musikk? Som sagt har Aftenposten en jobb å gjøre, en jobb du altså har påtatt deg. Det står deg helt fritt å snakke ned den ene og den andre. Bloggosfæren gir deg den muligheten. Selv har jeg snakket ned det offentlige, politikere i årevis. Aldri har jeg snakket ned noen som bruker tiden på en blogg. Men jeg innrømmer at de rosa bloggene finner jeg patetiske. Men jeg innser at det er tiden vi lever. Selv har jeg reist og opplevd mye du nok aldri kommer til å oppleve. Men nok om det. Videre: Jeg syns ikke det er greit at hun eksponerer barna sine i den grad hun har gjort, sier du. Okey, så nå har du også tatt på deg jobben som «moralens vokter»? Hvis hennes påstander er injurierende så har vi lover som regulerer dette. «Døm ikke for at du ikke selv skal bli dømt». Et velment råd, forøvrig – ta til deg kunnskap om det som nå skjer rundt deg. I samfunnet, der unge kvinner blir voldtatt av fremmede. Du har selv barn; fortell dem om farene som lurer overalt i vårt norske samfunn! Gjør noe nyttig, fru Johansen.

    Reply
    • March 13, 2019 at 22:54
      Permalink

      Hva med deg og dine blogger? Hvorfor påtar du deg oppgaven å mene noe om eksempelvis “muslimen Tanja Hadjik?” Hvorfor er det greit at du mener noe om en offentlig person på din egen blogg, men ikke greit at jeg gjør det samme? Er du mer moralens vokter enn noen andre?

      “Aldri har jeg snakket ned noen som bruker tiden på en blogg” – vel, du finner de rosa bloggene patetiske, det er vel ikke akkurat å snakke noen opp? Du snakker også ned folk, når du bruker begreper som narsissist, barnslig og ondskapsfull. Det er vanskelig å dra en annen konklusjon ut av spørsmålet “Er det samfunnet som har gjort dere til narsissister?”

      Jeg har ellers reist ganske mye selv, har også studert journalistikk og er temmelig god på research. Jeg syns det er nyttig å sette et kritisk lys på de som påvirker mediene, barna våre og forsøksvis publikummet sitt. Syns ikke du?

      Reply
  • March 15, 2019 at 10:07
    Permalink

    Fru Johansen. Har et tips til deg. Du ønsker formidle et budskap. Du er moralens vokter noe du kan tjene på. Ved å skrive på de andre sosiale mediene som alternativer til alle norske aviser som ikke forteller sannheten. Selv gidder jeg ikke lenger bruke energi på verken blogg eller kommentarer. Det fordi jeg oppfatter nordmenn flest som ekstremt kunnskapsløse. Og ikke minst naive. Du er reflektert. Og du er spissformulert. Jeg tror du burde vende nesa opp fra bloggen din. Du finner ingen gode svar der på hva du «har på hjertet». Der inne treffer du bare det jeg kaller et lala-kor. En saueflokk. Jeg har ofte snakket dette språket til folk jeg er ukjent med, folk jeg treffer tilfeldig. De sier: men hvilke aviser/medier skal vi lese da? Jeg svarer, IKKE Nrk, ikke VG, ikke Dagbladet eller alle de andre lokalavisene. De er kjøpt opp av Schibsted. De forteller kun halvsannheter og hater alt som kan bidra til at vi; ikke bare nordmenn men europeere også i disse vanskelige tider med fremmedkulturelle som saboterer alt vi ønsker oss av et FREDELIG samfunn. Les: Resett.no og document.no. Der får du nå om dagen vite hvem som gruppevoldtar døtrene våre. Hvem som overfaller sønnene våre for å få seg en dyr Goose-jakke eller en mobiltelefon. Der får du vite sannheten.

    Reply
    • March 15, 2019 at 14:46
      Permalink

      Åja, du var en sånn en ja.

      Reply
    • March 15, 2019 at 15:25
      Permalink

      Tusen takk, Sidsel, og takk for velmente råd.

      Reply
      • April 11, 2019 at 10:32
        Permalink

        Mariann: Takk for at du holder deg på et nivå der du hele tiden holder deg til sak, ikke person. Alt er nydelig skrevet i både anmeldelse og svar på Sidsels commentz.
        Sidsel: Jeg leste alt, mest fordi jeg jo liker litt drama. Uansett, det er nok nå. Resett skriver sæ’kke sjæl.

        Reply
        • April 12, 2019 at 12:58
          Permalink

          Tusen hjertelig takk! 🙂

          Reply
    • April 10, 2019 at 22:51
      Permalink

      Jeg hang med deg veldig lenge Sidsel, men når du henviser til wannabe medier som Resett og Document mistet du meg.

      FruJohansen, du har skrevet en veldig bra og reflektert anmeldelse av en bok jeg ihvertfall ikke skal lese.
      Jeg lurer bare på når det forlaget skal legges ned. Makan til dårlig dømmekraft.
      Først Annijor og nå Anne Brith…

      Reply
  • March 24, 2019 at 10:12
    Permalink

    Trist at man bruker kommentarfeltet til en blogger som kritiserer en annen blogger for lemfeldig behandling av sannheten til å fremme nettsteder som virkelig har et alternativt og lemfeldig forhold til sannhet. Ordet alternativ er ikke positiv i denne forbindelse.

    Reply
  • Pingback:Anne Brith: Rett person til å hjelpe andre? – Om influencere

Leave a Reply to Kari Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *