Bestevenn har forlatt meg

Jeg skal prøve å skrive dette så lite melodramatisk som mulig, men jeg kan ikke la være å dele. Min beste venn, som dere alle kjenner av omtale, hun som gav livet mitt mening da alt føltes meningsløst, har valgt å gå videre uten meg. Hun som reddet meg da jeg trengte som mest å bli reddet, ønsker ikke lenger at vi skal være venner som før, og jeg er knust.

Jeg er så såret, skuffet og lei meg, og hun vet det. Jeg godtar avgjørelsen hennes, jeg må jo det. Jeg skjønner at hun har andre venner, som kanskje klarer å være til stede for henne bedre enn meg. Venner som er litt eldre, som går gjennom det samme som henne akkurat nå. Vi vet jo alle at overgangsalderen kan være vanskelig for kvinner, og hun trenger sikkert noen rundt seg som vet hva hun går gjennom. Jeg vet ikke, biologisk strekker jeg antageligvis ikke helt til for tiden.

Photo by Pixabay

Jeg vet hun har hatt en nær relasjon til en annen venninne, en som har betydd skikkelig, skikkelig mye for henne. Når hun snakker om henne, er det så mye kjærlighet i ordene hennes, og det er så fint å høre på. Denne personen pleide også å være min venn, men nå ser jeg henne bare noen få ganger i året. Det er mange grunner til det, men jeg savner henne også, hver dag. Ting er jo veldig komplisert, og vi har hatt noen runder på dette lille trekantdramaet. Jeg vet ikke helt hvorfor det er blitt sånn, men på en måte skjønner jeg jo, selv om jeg har strukket meg til det ytterste. Jeg har ikke så mye tid til å sosialisere, og jeg er nok litt krevende. Jeg prøver alltid å ta med vennene mine på tur i stedet for på kafe, prøver å finne på morsomme og aktive ting vi kan gjøre sammen. Man tilbringer nok tid i sofaen, ikke sant? Jeg husker alltid bursdager og ringer alltid på dagen, det er kanskje litt anmasende? Kanskje har jeg kommet litt for mange ganger på døren med hjemmebakst? Men jeg tror jeg ellers er en ganske ok venn?

Jeg vil ikke klage. Jeg vet at Bestevenn er veldig glad i meg. Da vi var yngre hadde vi et utrolig tett bånd. Båndet er der fortsatt, selv om overgangsalderen kom i veien nå, og andre mennesker blandet seg inn i relasjonen vår, så håper jeg jo at hun fortsatt bryr seg. Jeg har kjempet som en ørn for å ha en plass i hjertet hennes, og selv om omstendighetene har vært vanskelige, har jeg klart det. Nå blir det ikke sånn lenger, og kanskje er det greit. Det viktigste er tross alt at hun har det bra.

Jeg prøver å legge bort mine egne behov, men ja – hun har sett meg gråte. Jeg måtte løpe på toalettet med tårer i øynene sist vi var ute sammen, og hun vet at avgjørelsen hennes om å tilbringe mindre tid med meg, er det verste som har skjedd meg på lang tid. Likevel legger jeg alle mine egne følelser til side fra nå. Jeg er blitt ganske flink til det etterhvert, det er tross alt ikke første gang jeg får hjertet mitt knust. Heldigvis har jeg, som dere vet, i lang tid brukt sterke reseptbelagte medisiner, som hjelper meg gjennom det verste. Hun forlater meg, og det må være helt greit. Jeg mener det oppriktig. Jeg elsker henne så mye at jeg neppe har godt av det.

Photo by Dids from Pexels

Bestevenn; om du leser dette. Ikke ha dårlig samvittighet. Jeg skjønner deg, og jeg er ikke sint. Jeg er bare trist, og det må jeg ha lov til. Dessuten er jeg sikker på at du kommer til å føle det annerledes når du bare får litt tid på deg.

Hva føler du etter å ha lest dette?

Var det litt i nærmeste laget? Hva om vi øker innsatsen litt. Hva om dette var et brev fra en forelder, til en nybakt tenåring som nettopp har tatt en utrolig tung avgjørelse? Hva om denne avgjørelsen lå åpent på nettet, med ord som ligner på dem du nettopp har lest, tilgjengelig for alle med internettkobling. Hva om forelderen allerede har et godt etablert publikum på mange titalls tusen mennesker over hele landet, som over tid har fått et godt innblikk i hvordan hverdagen i familien er.

Hva om forelderens trang til å dele sine ekstremt sårede følelser åpent på nett, samtidig forteller en historie som ikke er forelderens rett å dele?

Er det greit?

Ps. Jeg vet at mange vil skjønne hvor jeg vil, og hvem jeg refererer til. Jeg kommer til å slette og/eller redigere alle kommentarer som går på bloggadresser og bloggnavn. Dette av hensyn til de som ikke har en offentlig stemme på egne vegne.

Share on Facebook

4 thoughts on “Bestevenn har forlatt meg

  • August 25, 2020 at 13:40
    Permalink

    Som alltid bra skrevet -og det gir mange refleksjoner og tanker. Debatten rundt hva man deler offentlig i SoMe som angår mindreårig er viktig -og dessverre både vanskelig og krevende. Men der er forskjell på åpenhet og utlevering -og når forfatter av tekst ikke ser dette og heller ikke tar det til seg når kloke innspill blir gjort -så er det håpløst. Og ufattelig trist for involverte parter som ikke kan stoppe utleveringen.
    Særlig når det er snakk om mindreårig -så må ansvarlig voksne tenke seg nøye om mange ganger. Det er også utlevering når man deler annen info om familielivet -ting som mange anser privat og ønsker at ER privat.
    Bare trist hele greia og en stygg utvikling at klikk, listeplasseringer, lokal berømmelse og kroner på konto overstyrer hva som er etisk riktig -og ikke minst reflektere over ringvirkninger av slik utlevering. Ikke bare “her og nå”, men i lang tid fremover også..

    Reply
    • August 25, 2020 at 14:05
      Permalink

      Takk for kommentar, og helt enig. Jeg ble satt ut av at så mange fortsatt ikke ser ut til å skjønne hva problemstillingen faktisk er!

      Reply
  • August 26, 2020 at 11:25
    Permalink

    Dette er utrolig bra skrevet, jeg nekter å tro at folk fortsatt hadde hatt forståelse og omsorg om dette var skrevet og følt til et barn. Du treffer spikeren 100% på hodet. Folk ser ikke forskjell på det å være åpen og ærlig, og det å ha et svært sterkt behov for bekreftelse og oppmerksomhet, og bruker alt og alle for å oppnå det.

    Reply
    • August 26, 2020 at 17:28
      Permalink

      Nettopp. Stor forskjell på åpenhet og utlevering..

      Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *