Grillkullgate
Ukens drama foregikk i kommentarfeltet til en kjent norsk blogger. Hvem skulle trodd at et innlegg om en koselig familietur ville føre til krig om grillkull og motstridende meninger om ortopedisk kompetanse.
Til tross for at innlegget (selvfølgelig) inneholder reklame, syns jeg det var koselig. Det er lenge siden jeg leste blogger, men dette minnet meg om slik de pleide å være da jeg selv blogget aktivt om egen hverdag. Med tanke på det jeg har lest på Kvinneguiden om denne bloggen var jeg i grunn litt overrasket over hvor få provoserende elementer jeg kunne se i tekst og bilder.
Ganske fort kom det imidlertid kommentarer som pirket borti detaljer i innholdet. Og her er vi ved sakens kjerne, grunnen til at jeg tar opp en mikroskopisk fillesak i det første blogginnlegget jeg har skrevet på nesten ett år. Måten influensere håndterer kritikk.
Kommentarfeltet inneholdt flere perler, men la oss holde oss til det minst identifiserende, ettersom jeg ønsker at innhold i egne kanaler skal dreie seg mer om sak og mindre om person.
Det ble altså grillet på turen, dokumentert med bilder av pølser tredd på selvspikkede pinner, grillet over kull som i rettferdighetens navn så ut til å slite med å få lunk i pølsene, langt mindre stå i umiddelbar fare for å starte en skogbrann. Den første kritiske røsten løfter seg likevel på nettopp dette.
Ok, det er ikke verdens største sak å henge seg opp i, og kommentaren er ikke formulert på en måte som inviterer til et veldig koselig svar. Det jeg ikke skjønner, er at bloggeier biter seg fast i kritikken som en pitbull og nekter å slippe taket før siste bloddråpe er spilt. Både fans og kritikere får los, og etterhvert er begge sider i full gang med forsvare hverandre. Bloggeier selv vaser seg inn i en smørje av (bort)forklaringer som tegner et nokså forvirrende bilde av hva slags vurderinger som ble gjort i forkant av turen. Innimellom selvforsvaret, ler hun av kritikerne sammen med de som kommenterer oppgitt “alt du må finne deg i”, og viser tydelig at hun syns hele diskusjonen er smålig og unødvendig. Man kan jo nesten lure på om kveruleringen er en villet handling for å øke trafikken til eget nettsted. På en måte kunne jeg forstått det, i alle fall i forhold til alternativet, å bli oppfattet som en arrogant bedreviter som gjerne krangler om grillkull, men ikke vil uttale seg om eksponering av barn.
Og nettopp dette er veldig symptomatisk hver gang en del influensere får kritiske tilbakemeldinger. Etterhvert som diskusjonen går får vi presentert stadig flere formildende omstendigheter og årsakssammenhenger. I dette konkrete tilfellet ble valgt kull først fordi det var lett å ta med og de hadde for dårlig tid å samle ved. Senere får vi høre at de HAR stormkjøkken, men bruker bare dette når de trenger å spare plass. Grillkull er ikke bål, så bålforbudet var ikke relevant, likevel fortsetter diskusjonen i eningen om nettopp dette. Også får vi vite at de visste at det var tilrettelagt for bål på stedet, og bålforbudet gjelder fortsatt ikke. (Men grunnforklaringen er jo at de IKKE TENTE BÅL!!!!) Etterhvert mener hun at det var så vått i skogen at det aldri var noen fare uansett, og grillkull er det samme som engangsgrill, og det er lov året rundt. Men så er det visst ikke det likevel, når noen viser til at engangsgrill IKKE er lov året rundt. Til og med kommunegrensene blir utfordret på gjeldende regelverk i et usedvanlig, eh, påtent kommentarfelt på herværende blogg.
Nå mener jeg ikke at man skal ta i mot all mulig kritikk med et smil. Men når man har stort nedslagsfelt, inneholder publikumet ditt alle mulige sorter mennesker, som vil respondere ulikt på alt du legger ut. Kritikk vil komme, uansett. Og når vi vet hvordan enkelte influensere konsekvent nekter å debattere eksempelvis eksponering av barn, kroppspress og redigering av bilder, framstår det bare uhyre merkelig å krangle som en trassig tenåring på mikroskopiske formaliteter. Det bidrar ikke i det hele tatt positivt til influenserens generelle omdømme, og ikke minst strider det enormt mot narrativet at de har det så utrolig travelt hele tiden. De hadde tjent så mye på å bare si “her var vi visst litt på siden av hva som er innafor, vi får ta det med i vurderingen neste gang”, eller helt enkelt “det ble sånn denne gangen, takk for at du sier fra”.
Å møte kritikk handler om å ta ansvar for egne avgjørelser og handlinger. Man trenger ikke være enig, men det er lønnsomt på alle måter, for oss alle, å lytte til kritikken og prøve å forstå hvor den kommer fra. I influenserenes tilfelle er det jo nettopp publikums velvilje de selger videre til annonsører.
Sånn som dette har de holdt på i årevis. De klarer aldri å legge seg flate, alt bortforklares uansett hva. Trangen til å fremstå perfekte gjør dem svært lite ydmyke.
Det som fascinerer meg mest, er hvordan narrativet tilpasses hva som etterspørres. Og hvor lite hensyn det tas til at de ulike historiene skal stemme overens med hverandre over tid.